Det første som slår meg er lyden. Så mye snikk og snakk. Skravla som går som et putrende lokomotiv. Lyden av engasjert, høflig – innimellom sikkert litt intetsigende prat som ligger som et teppe over hele indre Arendal.
surr surr «…de asiatiske markedene….»…..
surr surr.«….nei så hyggelig da, jeg kan ikke huske sist vi møttes…du vet, det er jo så mye…».
surr surr.«…jeg har ikke tid akkurat nå, men kan vi avtale lunch i morgen?….»
surr surr.«…ser du han rett der henne. Det er min mann. Han fikk nettopp jobben som kommunikasjonsdirektør i…» en trillekoffert rullet forbi, så jeg fikk ikke med meg hvor.
surr surr. «…det var i aulaen – så vidt jeg husker ..»
surr surr. «…du må forresten hilse på min ..»
surr surr.«…kommer du…møtet er satt tentativt til kl 19:00..»
surr surr «..hun er altså bare sååå inspirerende..»
surr surr «..jeg skulle gjerne vært der, men du vet…tiden strekker ikke …»
surr surr «..jeg møtte Flemming i sted…har du møtt ham…»
surr surr «…du skulle vært der, virkelig spennende perspektiver..»
surr surr «…takk for i går…ha ha ha…ja det ble litt av en…»
surr surr «…vi bare mååå møtes litt oftere i tiden som kommer…»
Brokker av ord flyr forbi der jeg tusler rundt. Har aldri vært der før, og hadde en slags ide om at her kunne man være casual minus siden det liksom er en festival på et vis. Men på vei inn i Store Treungen med en kopp lunka sur kaffe i pappbeger til kr 45,- forekom det meg at jeg hadde bomma en smule på kleskoden. Herrer: Lys bukse og blazer i «different shades of blue» + sneakers – eventuelt brune skinnsko. Kvinner: Lett sommerkjole og fortrinnsvis hvite joggesko – innkjøpt for anledningen. Jeg: Shorts, sorte sokker, joggesko fra i forfjor og ensfarget grå t-skjorte med en fettflekk like nedenfor venstre skulder. Jeg skulle droppet ostepølsa på 7-eleven.
Oj, der kom jeg nesten til å kollidere med oljeanalytiker Thina Saltvedt – for anledningen dresset opp i «different shades of rosa». Og rett rundt neste hjørnet strenet sjakkekspert, SV-politiker og forfatter Hans Olav Lahlum forbi – tynget ned av PC-sekk og en litt for tung skulderbag som holdt på å renne over av papirer – for anledningen kledd i «different shades of loslitt».
Jeg fikk med meg to arrangementer. «Hvem er du når krigen kommer» og en om «Digital suverenitet». Mer om det senere. Bare en liten ting til før jeg gir meg. FOMO (Fear Of Missing Out) sitter på jakkeslagene til de fleste her, virker det som. Merket meg nemlig en ørliten detalj. På seterekkene jeg satt hadde alle åpenbart mobilen på – men på lydløst. Plutselig lyste sidemannens mobil opp – etterfulgt av hurtig taste taste – så lyste hos henne – tre seter fra meg….etterfulgt av mer taste taste. Det er så fryktelig travelt på Arendalsuka – men gosh altså – så hyggelig og så inspirerende og så henrivende givende.
Litt sent ute med å takke for gratulasjoner jeg fikk på min 67 års dag for snart en måned siden. Har blitt skikkelig sløv på Facebook. Det tror jeg mange andre og har blitt. I alle fall var det mange som ikke fikk med seg at jeg inviterte til åpent hus dagen jeg hadde bursdag, selv om jeg kunne friste med mer kake enn i en sunnmørsk konfirmasjon. Det er egentlig en god nyhet. Ingen får noe rikere liv av å bivåne møkkefloden av KI-genererte bilkræsjvideoer eller komiske filmer om forvirrede katter.
Men uansett: Koselig å bli husket på. Jeg ble altså 67 og kan heretter bli fraktet i buss fra Rutebilstasjonen i Kristiansand til Vigeland Sentrum i Lindesnes Kommune for tjuetre(!) kroner. Jeg kommer også til å fortsette å jobbe som om ingenting har skjedd. Har ikke noe spesielt mål, men det kunne vært stas om jeg klarte å følge det IT-systemet jeg har jobbet med i etaten i noen år fram til det må vike plassen for noe nytt og skinnende blankt som er på vei. Når jeg da endelig finner for godt å tre av kan jeg kikke meg tilbake å skue mitt livsverk i visshet om at jeg ikke vil se noe som helst. Alt jeg har jobbet med et helt liv vil da være borte og erstattet med mer fancy grensesnitt, utvidede brukeropplevelser, integrasjoner herfra til månen, gilde farger, glitter og stæsj. Da er det annerledes med min far som etterlot seg demninger høye som fjell og vanntunneler lange som vonde år. Man erstatter ikke en tunnel med en annen sånn i en håndvending.
Jeg ønsket meg ingenting til bursdagen min, og det holdt nesten helt inn. Men jeg har av og til ytret et ønske om å skaffe meg en bøttehatt. Det gikk jeg alltid med i tenårene. Men jeg har aldri fått finger’n ut og handlet meg en. Det ordnet seg på min 67 års dag. Jeg fikk bøttehatt av Ola. Vanntett til og med. Det var en høydare. I tillegg til besøk på dagen, bobler, kake og oppmerksomhet.
Når man kanskje heller burde skrive ALT 2. Denne versjonene er mer skalerbar og generell – og den tar tallet 1 på stort alvor. Denne versjonen er også rigget for en mer kompleks verden, som i mye høyere grad lar tallet 1 – selve byggesteinen for alle regnestykker leve et mer spennende liv.
ALT 2:
select
(select
sum(val)
from
(select
case
when mod(level,2)=1then1
else1
endas val
from dual
connectbylevel<=2)
)as resultat
from dual
whereexists(
select1
from(
select/*+ NO_MERGE */
count(*) cnt
from dual
groupbyrollup(1)
)
where cnt isnotnull
);
Eller kanskje når man tenker seg lenge og grundig om, kanskje heller burde satse på denne – ALT 3: Denne versjonen er forberedt på hva som helst som vil komme i både nær og fjern fremtid. Kan tilpasses alt fra mobiltelefoner til kjøleskap. Med denne versjonen får tallet 1 et skikkelig løft. Et valg for fremtiden.
ALT 3:
select
extractvalue(
xmltype(
dbms_xmlgen.getxml(
'SELECT SUM(x) AS r FROM ('||
' SELECT TO_NUMBER(REGEXP_SUBSTR(''A1B1C'',''[0-9]'',1,LEVEL)) x '||
' FROM dual CONNECT BY LEVEL <= REGEXP_COUNT(''A1B1C'',''[0-9]'')'||
Jeg synes dette bildet er interessant. Det er ikke manipulert. Ikke redigert. Absolutt ikke noe KI-bullshit. Bildet er tatt med mobilkamera fra Baneheia og viser huset vårt – tilsynelatende omgitt av blokker på alle kanter. Det kunne vært fristende å bruke dette bildet som en illustrasjon til en fortelling om en brutal urbanisering. Men det ville vært problematisk. Bildet lyver. Fra omtrent en hvilken som helst annen vinkel vil huset og omgivelsene tre fram helt annerledes – og ikke minst mer sannferdig. Hvor har det blitt av småhusbebyggelsen som vi er omgitt av? Hvor er livet? Alle menneskene som beveger seg til og fra sine ulike bestemmelsessteder. SIA-bygningen spiser oss ikke. Dette som en liten påminnelse om tiden vi lever i – om all løgnen som omgir oss – all omskriving av virkeligheten som mates inn i oss fra kanalene vi alle vet om.
Seks italienske mot tre norske. Hah! som om det hjelper….
Dette er uvirkelig. Dette er historisk. Dette er en merkedag for nasjonen. En merkedag for fotballen. En merkedag for Norden, for Europa, for ikke å snakke om hele verden. Ikke siden 1968 da tømmerhoggeren Ole «uteligger» Ellefsæter knuste all motstand på 5-mila under OL i Grenoble har sportsnasjonen Norge vist verden hva friskt nordisk vikingblod, sisu og fornuftig kosthold kan utføre – og det på bortebane. Heia Norge!!! Sjokket som Norge påførte en samlet idrettsverden kan trygt sammenlignes med da Tor Heiestad ble olympisk mester på løpende villsvin i Seoul i 1988. For hvem husker ikke morgenen 24. september 1988 da NTB-meldingen fra Soul tikket inn med den sensasjonelle nyheten om OL-gullet til vår alles Tor Heiestad. 16 november vil stå like støtt i historiebøkene som 24. september eller for den saks skyld 22. november – dagen Kennedy ble skutt.
Det er med ydmykhet, stolthet og en aldri så liten våt flekk i øyekroken man beundrer de elleve staute karene løper ut på det enorme San-Siro stadionet i Milano. Det er som man føler angsten fra de små italienske blåkledde når 11 kjekke seierssikre unge menn – for anledningen i hvitt og blått – løper og oppildner den enorme norske tilhengerskare som fullstendig dominerer tribunen med vikinghjelper, slørete blikk og hvite friske tenner. Seier’n er vår!! Første omgang var for disse gutta en slags selvsikker oppvarming – som et lite regigrep for å holde litt på spenningen, da de med utilslørt arroganse lot Italia lede 1 – 0. Men i omgang nummer to fikk Italia en omgang juling de knapt trodde mulig. Hele verden fikk beskjed om hvor hard en ball kan være – eller hvor fort den kan trille – for ikke å snakke om hvor rund den kan være. Det hele minner om de intense scenene fra VM i langrenn i Oslo i 1966 da kameraet var fokusert på en bjørkekvist som vaiet i vinden mens hele Norge, ja hele verden ventet på at skikongen Gjermund Eggen skulle komme ut av skogen etter fem mil i Nordmarka – hele verdens skimetropol. I de intense 10 minutter med vaiende bjørkekvist minnes vi alle NRK sin kommentator Jarle Høyseter nervøse «…nå må du komme, Gjermund, nå må du komme. klokka går…». Og til slutt kunne utegående reporter Håkon Brusveen utbryte med lettelse «…og der kjem’n Gjermund og han virker veldig pigg…». Det var som om hele nasjonene kollektivt senket sine skuldre med de ordene. Det var den samme følelsen Nusa, Haaland og Strand Larsen på mesterlig vis ga det norske folk i en andre omgangs fotballoppvisning som vil romstere i historiebøkene til evig tid. «Senk skuldrene, kjære fedreland. Dette fikser vi». Dette er større en 25. oktober 1969, da oljefeltet Ekofisk ble oppdaget, større enn seieren over Tyskland i kvartfinalen under OL i Berlin 7. august 1936, større enn 17. november 1869 da Suezkanalen ble åpnet, det er St Patricks dag ganger 10. større en 14 mars 44 år før Kristus, da Cæsar blir myrdet, større enn 5. juni 1977, da Apple Computer blir etablert, større enn 29. mai 1953 – Edmund Hillary og Tenzing Norgay bestiger Mount Everest.
Bland alle disse datoer er det en dag som vil rage over alle : 16 november 2025 – dagen Norge kom til VM i fotball.
På Sørlandet – i alle fall det som en gang ble kalt Vest-Agder er det orden i sakene. Dalførene ligger pent og pyntelig ved siden av hverandre. Sirdal, Kvinesdal, Lyngdal, Audnedal, Marnardal. Dalførene starter oppe i heia et sted og fører seg selv naturlig nedover mot havet. Beveger vi oss østover roter det seg til. Gamle Aust-Agder har jo Setesdalen, bevares – men så blir det litt vanskeligere. Men går vi enda lenger østover havner vi i Telemark. Der er det bare rot. Det er fjelltopper, dype daler, vann og elver på kryss og tvers. Klin umulig å finne fram. Derfor denne lille guiden til å finne fram i Telemark. F.eks. om du skal fra et sted til et annet sted – eller fra et sted til et annet sted via et tredje sted.
Fra Valle til Drangedal
Kommer du f.eks. fra Valle i Setesdal og har tenkt deg til Drangedal – da begynner du med å ta til venstre ved Flateland over Bjørnevann. Men pass på. Før du aner ordet av det er du i Telemark. Men følg veien og ta så til høyre ved Holtebru ned mot Svingen. Her holder du svakt venstre forbi Nedrebø og ned mot Åmdals verk. Nei forresten – ta hjeller av til høyre litt før du kommer til Holtebru og kjør via Grimstøyl, Haggard og Storåsli. Da kommer du til Skafså – og dermed må du ta en skarp høyre forbi Åmlijordet og ned til Åmdals verk. Ved Åmdals verk tar du så til høyre forbi Sandlandskjønn og Stallsnuten til du kommer til Krossli. Her har du tre valg. Men gå for det enkleste – rett fram. Tar du til venstre havner du i Bandaksli – og da har du tapt. Tar du til høyre kommer du forbi Skreosen, Midtgarden og Haugrend – og dermed følger du et spor som lederdeg mot Fyresdal. Det er ikke dit skal – i beste fall er det en omvei. Så altså. Rett fram ved Krossli. Ca. en kilometer fra Krossli må du være obs. Her kan du ta til høyre og følge sørsiden av Vråvatn forbi Vassendstøylen, Gjuve, Brotli og Skredtveit. Anbefaler heller å kjøre rett fram forbi Vråliosen, Ormtveit og Porsviki til du kommer til Vrådal. Der tar du til høyre langs østsiden av Nisser – forbi Slotvik og Hollendarskoti til du kommer til Steane. Her tar du til venstre og passerer Vassenden og Ølbua. Rett frem ved Kåsa, Forbi Tørdal og Litle Tørdal til du kommer til Grova. Der tar du til høyre forbi Gjerdkåsa og ned mot enda et sted som heter Tørdal på et sted som heter Bø. Men ikke Bø i Telemark. Dette er bare Bø. Her tar du til høyre forbi Gråtoppplassen og ned til Bustrak. Rett fram forbi Kvernkåstjørna forbi Tørnes og Holte. Så Vipps – så er du i Drangedal.
Fra Hovden til Seljord via Rauland
Men hva om du befinner deg på Hovden og skal til Seljord? På veien skal du plukke opp ei gammel tante i Arabygdi og hente ei restaurert hardingfele på Rauland. Da følger du riksvei 9 til Haukeli. Det er enkelt. Ingen mulighet til å feile. Men på Haukeli er du i Telemark, så da gjelder det å følge med. Du tar til høyre på Haukeli. Men allerede etter 400 meter må du ta svakt til venstre mot Brattland. Der tar du til venstre opp langs Bora – forbi Stigastøyl og Venamodammen ved Dokki. Så fortsetter du forbi Gravdalsstøylen, Listøyl og Nystøyl – og videre forbi Urdbø og Nipalie til du er i Arabygdi. Fra Arabygdi kjører du langs Totak forbi Våli, Heimestøyl, Tormodsviki og Kvikkestøyl – og plutselig er du i Rauland – og kan hente fela di. Så bærer ferden videre forbi Gardsjord og Svalastog før du havner på Krysset. Krysset? Ja, Krysset! Her må du holde tunga i rett munn. Men tar du svakt til venstre er du reddet – og kan fortsette ufortrødent forbi Myri og Bøen langs Lognvikvatn til du passerer forbi Åvastaul og Dravledokk. Du skal ikke runde Stuvetrååsen, men isteden kjøre rett fram på østsiden av Gjuve, Bikkestøylnuten og Vasslaus. Du skal med andre ord følge Vikåi mot Øyfjell. Det blir litt enklere nå. Bare holder kursen stødig sørover til du kommer til Ofteli og Sopandstad. Derifra er det bare en snau kilometer til Høydalsmo. Her tar du til venstre og kjører langs Oftevatn og Dalaåi – etter hvert nord for Morgedalsheii og sør for Rjupestøyleggen. Ikke rot deg inn i Morgedal – bare hold stø kurs som nå er svakt sørøst fra Morgedalstjønni. Nå skal du holde fokus – kjøre rett frem – til du havner på Brunkeberg for å foreta ytterligere valg. Her er det vanskelig – men lett dersom du holder deg til et valg. Hold svakt venstre hele tiden forbi Brunkeberg. Nå bærer det østover forbi Hesteskodiket, Vigdesjå, Skogspdd, Ramskeid, Staulen, Kovadølen, Rui, Kodde – og så – se det: Framme i Seljord. Tjo Hei!!!!
Jeg hutret meg ut til bilen. Det er mørkt ute. Sola har snudd, men 3. januar merker jeg ikke noe spesielt til det. På vei ut til bilen puttet jeg i meg en peppernøtt og en sandkake med makronefyll. «Dårlig start på et nytt år», tenker jeg – lettere irritert på meg selv der jeg igjen kjenner den oppblåste julemagen presser seg mot bukselinningen. Bilen føles fuktig med en eim av gamle bilmatter dynket i våt sand. Det henger tung dis over en mørk verden. Jeg fryser. Starter bilen. Det er noe galt med klimaanlegget – sitter og kjenner litt på diesellukta før jeg svinger ut i gata og begir meg på vei mot jobb. Etter hvert som bilen blir varm og i alle fall den innbilte fuktigheten svinner hen føler jeg meg mer tilpass – omslynget av den tette varmen i den beskyttende hula som bilkupeen er. Kan kun kjøre og høre på radio. Elsker det. 30 minutter – så er jeg framme.
Det er tidlig på morgenen så jeg svinger uforstyrret ut på E18. Ser lyset fra en trailer komme ut av tunnellen på den andre siden av broen. Slapper av og akselerer behagelig opp til 105 km/t og låser den fast på cruisekontrollen. Vindusviskerne slår taktfast frem og tilbake. Viskeren på bakruta går – i en annen takt. Må øke styrken på radioen for å overdøve hjulstøyen fra piggdekk mot våt asfalt. Det kommer et blink i speilet – tror jeg. Kikker i bakspeilet og ser at traileren kommer litt nærmere. «Himmel» – tenker jeg – lettere irritert – «over stadig mer aggressiv kjøring fra trailersjåførene«. Et nytt blink – litt nærmere nå. «Hvorfor blinker han?» Traileren kommer nærmere. Enda et blink. Kjenner et lite ubehag. Tar to, tre knepp på cruisekontrollen – 110 – 115. Et nytt blink. Litt nærmere. Ubehaget murrer tiltagende. Klarer ikke å konsentrere meg om hva de snakker om på radioen. Skjeler opp til speilet hele tiden. Traileren nærmer seg. «er det noe galt med bilen?». Stort flash. Avtrykket av traileren som glir ut av regndisen bak meg blir tydeligere. Enda et flash. Frontlysene og rekka med lyskastere over førerhuset flommer opp i en hvit vegg av lys. Det prikker i nakken. «Hva i helvete er det han holder på med?«. Knepper opp cruisekontrollen til 125. Nytt blink. Traileren kommer enda nærmere. Kjenner at jeg blir svett i hendene. Øker farten . Bruker ikke cruisekontrollen mer. Skjeler til speilet. 140 – 150 km/t. Traileren er rett bak meg. Isner. Er svett på hendene. Vrenger bilen inn i en nødstopplomme. Traileren dundrer forbi i en kakafoni av vannsprøyt – ulende lydhorn og fullt flomlys.
Synket utmattet tilbake i førersetet. Hjertet slår i en ubehagelig tydelig oppjaget rytme. Veien er tom. Ingen biler i noen retninger. Må ta mot til meg før jeg igjen bestemmer meg for å svinge ut igjen fra nødstopplomma. Akselererer det bilen er god for. Åpne pupiller stirrende i bakspeilet. Rynker øjebrynene…….ser et stort hvitt lys komme ut av tunnellen 500 meter bak meg. Isner. Merker hælen støter mot gulvet i det jeg tråkker pedalen i bunn. Det store hvite lyse er bredere nå. Herregud. Det er to trailerer ved siden av hverandre. Taktfaste støt fra to lydhorn som enorme tåkelurer i fri flukt der de glir nådeløst nærmere og nærmere mot bakruta. Blendes av refleksen fra speilet……..arghhhh!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Dette er slu……..
Våkner av at bilen bremser ned for avkjøring til Grimstad. Sitter i passasjersetet til Ken Are. Kikker lidt beskjemmet på ham. Smiler skjevt. «Jeg sovnet vist…..«
«Jeg gleder meg ikke til Jul i år» er min kanskje aller, aller beste favoritt-jule-sang. Det er i tillegg en sang som kun jeg liker. I alle fall inntill nå. Har ikke hørt om noen andre som liker den, heller. Og når jeg entusiastisk setter på plata – jada, jeg har plata – får den kun fram døde blikk og gjesp. Sangen ble spilt på NRK en gang hver jul. Tror det holdt med det. Det var i et radioprogram som gikk på Lille Juleaften som het «Som Julekvelden på Kjærringa». Ingrid Sahlin Sveberg hette hun som hadde det programmet – og det satte fyr på min julestemning den gang.
Den ble sunget av en viss Sonja Bønnes og er en feiende flott 60-talls poplåt i beste beat-stil. Teksten er skrevet av psykologistudenten Bodil Syvertsen. Den kom på tredjeplass i en pop-tekstkonkuranse som ungdomsbladet «Det Nye» hadde i 1963. Bodil Syvertsen var datter av daværende kirke og undervisningsminister Helge Syvertsen – som for øvrig var ansvarlig for opprettelsen av Norsk Kulturråd i sin tid. Bodil Syvertsen flyttet senere til California der hun arbeidet som psykolog og spesialist innen autisme. Hun ble blant annet brukt som fag-konsulent under innspillingen av filmen «Rainman» med Dustin Hoffman og Tom Cruise.
Låta ble spilt inn med Rolf Wesenlund som innspillingsleder. Det sies at Sonja og Bodil møtte Kjell Karlsens orkester mitt på natta i Oslo etter et julebord, og de bestemte seg der og da for å gå rett i platestudio for å spill inn sangen – på natta
Ikke siden Hitler har verden sett en demagog og folkeforfører som han.
Tulsa, Oklahoma 20 juni 2020: Han holder sitt første folkemøte etter Corona. Symbolikken er like blytung som tidspunktet er upassende. Tulsa var åstedet for den største massakren av svarte i USA sin historie.
Madison Square Garden, New York: 28 oktober 2024. Hans siste store rally. Nesten på dagen 83 år etter America First Committee med Charles Lindberg i spissen og et stort amerikansk Nazi-parti hadde sitt store folkemøte samme sted. Begge arrangementer dynket i grove fornærmelser og farlige trusler mot de andre.
Denne gangen kommer den kriminelle serieovergriperen med en robust politisk plan. Og opportunistiske mange-milliardærer banker på døra og vil være med.
Kostholdsrådene, ja. Det var de, ja. De er snusfornuftige og eplekjekke og dandert med en tårnhøy moralsk standard. For ikke å snakke om at de er grunnleggende faktabasert. Vi som spiser rødt kjøtt (over 350 gram i uka), drikker vin (kanskje ei heil flaske i ny og ne), benytter oss av sjokolade når vi synes vi fortjener det (rett som det er) kan ikke annet gjøre enn å bøye hodet – for her er det noen som vet vårt eget beste bedre enn oss. Vi slipper ikke unna. Mot 20000 sider fagfellevurdert beinhard empiri er vi sjanseløse og uskikkelige om vi foretrekker sirup på loffen.
Kostholdsrådene utløser samtidig et behov for å fjerte litt, være kontrær, slippe ut litt ukorrekt damp – kort og godt være litt obstanasig. Men i stedet for å diskutere kostholdsrådene benytter vi alle kverulanters klassiske triks – nemlig å snakke om noe helt annet. Ingen vits i å opponere mot kostholdsrådene – så da går vi over til å opponere mot sykkelhjelm. Og da sier jeg «NEI TIL SYKKELHJELM» Og du sier «WHAT!!!!??» Og så må jeg forklare.
Bevares, det kan også være lurt med hjelm
Vi kan begynne med det selvsagte. Det kan være både hendig og smart med hjelm om du tryner i stor fart og ender på hue i asfalten. Men så er det og slik at sjansen for at du tryner i stor fart og ender på hue i asfalten har en – om enn noe uklar – sammenheng med bruk av sykkelhjelm. Ganske lurt også når man halser av gårde til og fra jobb som ville hester over alle hauger. Men det er kanskje der problemet ligger….
Risikokompensasjon
Risikokompensasjon er magien her. Med hjelm på hodet føler man seg tryggere. Det får konsekvenser. Hjelm utløser behov for rask sykkel. Eller rask sykkel utløser behov for hjelm og raske briller for de som bare må. Samme det. Rask sykkel utløser behovet for foroverlent sykling – foroverlent sykling krever enda bedre hjelm – farten øker og utløser behovet for å ta snarveier der bilen regjerer. Eller man støyter med andre syklister i stor fart – eller seiler hjelpeløst til siden med begge hjulene i trikkeskinna. Eller klarer ikke svingen inn mot sykkelundergangen. Og da smeller det – selvsagt! Hjelm minsker ikke risikoen for punkterte lunger, beinbrudd, utslåtte tenner og sprukken milt. Hjelm øker stressnivået på vei til og fra jobb, fordi man tenker om man kjører på litt så har man 5 minutter ekstra til politisk kvarter og en kaffekopp til. Hjelm skremmer eldre syklister og de som ikke har det travelt vekk fra gatebildet. Hjelmbruk – for ikke å si hjelmpåbud får færre til å sykle. Hjelmbruk går utover folkehelsen fordi mange tør ikke annet enn å la sykkelen stå. Oppmerksomheten rundt sykkelhjelmen som det eneste saliggjørende forkludrer andre og større farer for syklister i trafikken. Hjelm gjør syklister mer hensynsløse. Hjelm får bilister til å være mer hensynsløse overfor syklister.
MadMax
Hjelm er et godt instrument mot hodeskader. Men hjelm og stadig raskere sykler øker behovet for ytterligere beskyttelse. Knebeskyttere, håndleddbeskyttere, albuebeskytter og ryggskinne – you name it. Til det er det bare å si: Man øker ikke den generelle sikkerheten som syklist ved å kle seg som om man skal ut i den urbane krigssone der Mad Max jager diesel.
The New Zealand Bicycle Helmet War
New Zealand er det første landet i verden der bruk av sykkelhjelm er påbudt. Siden 1994 har man fått en rimelig voksen bot dersom man ikke bruker hjelm. Etter at påbudet kom har «The New Zealand Bicycle Helmet War» rast. Motstandere og tilhengere av loven har i snart tretti år banket hverandre i hodet med grafer og tabeller som underbygger den ene aller andres posisjons syn på saken. Og derfor: forbløffende mye forskning som underbygger alle negative følger av tvungen hjelmbruk.
Det beste er selvsagt å sykle sakte bakoverlent med hjelm, knebeskyttere, håndleddbeskyttere, albu og tannbeskytter, leggskinne og 360 graders livekamera på styret – men hvem gidder det?
Shane MacGowan og Pogues ved Seinen: EPSON scanner image Mouliric, CC0, via Wikimedia Commons
Denne er fin. Dette er julesangen som står i konstant fare for å bli spilt i hjel. Men jeg blir aldri lei av den. Den finnes i utallige versjoner, selvsagt. Alle versjonene der den fremføres live avsluttes med at Shane MacGowan byr opp sin kvinnelige motpart til dans. En litt ubehjelpelig dans, men beviset på at selv en ubehjelpelig dans kan være vakker. Shane MacGowan døde i høst, og med det stilnet røsten av en sober lyriker – både pakket inn i festmusikken til The Poques og tidvis overskygget av hans rykte som fyllefant. Det er som lyriker han vil bli husket over tid – tror i alle fall jeg, da.
1870-tallet var preget av en økende nasjonal bevissthet. Ønsker om å knytte landsdelene sammen var en naturlig konsekvens av det. Jernbanen som en måte å frakte gods og folk på hadde slått gjennom for fullt både i Europe og i Amerika. Dette var noe vi måtte ha i Norge også. Den første landsomfattende jernbaneplan ble derfor lagt fram allerede våren 1875. En Bergensbane, en Romsdalsbane, en Namsosbane og en Vestlandsbane skulle bygges. Vestlandsbanen ble etter hvert til Sørlandsbanen. Sørlandsbanen skulle prioriteres og bygges 1876-88.
Slik gikk det ikke.
Starten og de evige krangler om lokalisering – Neste stasjon: Hylestad
Nedgangstidene på 1880-tallet plasserte planene i en skuff. Der ble de liggende fram til 1923 – kun avbrutt av endeløse tautrekkinger om trasevalg og lokaliseringer av stasjoner og sidebaner. Innlandstraseen ble slått fast som prinsipp allerede i 1908. Da gjaldt det strekningen Kongsberg – Kristiansand. De lå derfor i kortene at dette prinsippet også skulle gjelder banen videre fra Kristiansand mot Moi. Som det heter i en rapport fra et fellesmøte med storkarer fra Sørlandet og Stavanger: «… samtidig med at innlandslinjen gir den korteste stambane, vil den som lokalbane øve en befruktende virkning på de tilbakeliggende bygder som den gjennomskjærer og tilknytter …»
Innlandstraseen var og i samsvar med de militæres ønsker, men det var ikke de militæres ønsker som til slutt definerte traseen.
Det opprinnelige forslaget gikk langt inne i landet og høyt til fjells. Fra Hauge i Dalane via Sirdal til Setesdal. Man så for seg en trase fra Sandnes via Ålgård til Høgsfjord, opp Drivdalen og videre opp Hunndalen til Sinnes eller Fidjeland i Øvre Sirdal. Deretter over fjellet(!) til Hylestad og så var det utallige alternativer gjennom Telemark. Dette ble det heldigvis – kan man vel si – ikke noe av. Et sydligere alternativ som og lå i hatten gikk fra Egersund til Herefoss via Fjotland, Eiken, Åseral og Hornnes. Til dette forslaget var det og et som droppet Åseral til fordel for å la banen gå gjennom Selandsdalen.
Et helt annet forslag var å la banen gå til Mandal og at men derfra til Egersund baserte seg på allerede etablert kysttrafikk. Dette i kombinasjon med at banen gikk fra Mandal opp Marnardal til Laudal – videre mot Finsland, Øvrebø for til slutt å ende på Grovane, nord for Vennesla. Men det mest aktuelle kystalternativet gikk fra Kristiansand til Egersund via Mandal, Lyngdal, Liknes, Flekkefjord og Helleland. Innlandstraseen med Kvinesheitunnelen og Hægebostadtunnelen skapte og litt hodebry. For å unngå bygging av Kvinesheitunnelen så man for seg et alternativ der banen gikk til Tingvatn og så i en bue ned langs Lidraget for til slutt ende på Moi. Det var vel knapt en bygd på Agder som ikke var en del av et forslag til trase.
Sidelinjen
Og så var det sidelinjene, da. Angsten for å bli avskåret eller rett og slett oversett av sitt oppland satte fyr på mang en lokal stridsmann. Mandal, Flekkefjord, Farsund – ja til og med Åseral hang seg på. I motsetning til de andre stambanene – som Dovrebanen og Bergensbanen – skar Sørlandsbanen seg gjennom dalførene og ikke langs dalførene. Sidebanene måtte derfor bli en integrert del av stambanen, mente man. Dette var helt avgjørende for næringsutvikling og handel i kystbyene. Sterke ord ble ytret. «En livsfarlig amputasjon av byenes oppland», «Heller ingen bane eller en bane uten sidebane.» lød omkvedet. Men nå var vi i 1923. Fremtiden tilhørte ikke bare toget, men også automobiler av ulike slag. Tanken om å knytte byene til stambanen med moderne veier fikk derfor stadig større gjennomslag. Da stortinget i 1923 vedtok «Sørlandsbanen hel og ubeskåret fra Kristiansand til Stavanger» var sidebanen til Flekkefjord den eneste sidebanen som var igjen. Moderne veier som skulle binde kystbyene sammen med sitt oppland via togstasjoner med godshåndtering og stasjonsmestere ble derfor en del av planene.
Vedtak fattet – klar for start
Med dette vedtaket var en endelig sluttstrek satt for 50 års dragkamp om hvor banen skulle gå. Men det var harde tider i Norge. Bevilgningene skrumpet og panikken steg for at hele prosjektet skulle krakelere til ingenting. Jernbanekomiteen Vest foreslo derfor at man i første omgang skulle bygge fra Kristiansand til Konsmo – og kombiner denne med en bussrute videre til Flekkefjord. Forslaget ble forkastet. Men man måtte gå i gang. Krisearbeid og noen budsjettriks på nasjonalt plan ga midler til å starte. 28 januar 1930 smalt den første salva vest for Kristiansand. Men det var først i 1933 at de store bevilgningene kom – og man kunne begynne på Kvinesheitunnelen. Da var man i gang – med et prosjekt av episke dimensjoner – uten sammenligning det største byggeprosjekt som har truffet Audnedal og nabodalene.
Anlegget var på den tiden det største i Nord-Europa. 107 km – gjennom 11 daler med 74 tunneler på til sammen 44,5 km. Kvinesheitunnelen og Hægebostadtunnelen var den gang verdens sjette og sjuende lengste tunnel. Broer og viadukter. Enorme fyllinger som kløyvde dalstrøk i to. Skjæringer og tunneler der den nye tid skar seg gjennom det knudrete heilandskapet i Indre Agder og henover mot Jæren. 300 000 kubikkmeter stein ble tatt ut – bare fra de to lange tunnelene. 1,7 million kubikkmeter totalt. 3000 tonn dynamitt ble fyrt av. 77 broer ble bygget. Sett i ettertid. Et svimlende prosjekt i all sin velde. Eller som en viss Konsul Sundfør fra Haugesund påpekte: «…om man vilde snakke om at bygge to tunneler på til sammen 17 kilometers lengde, vilde vedkommende bli forlangt underkastet streng mentalundersøgelse!…»
Banefolket kommer
De omflakkende og uvørne anleggsarbeiderne – rallarene – med lua på snei og kniven i slira og spritflaske på baklomma – disse pokker til karer kom aldri til Konsmo. Rallarvesenet døde hen på 1920-tallet. Men verdenen der ute banket på. Konsmobygda fikk en forsmak på det store dramaet ute i verden. De første anleggsarbeiderne var arbeidsledige som ble sendt fra Oslo og betalt av Oslo kommune – på nødsarbeid. Dette var 30-tallets krisetid. Bakteppe er den store depresjonen etter børskrakket på Wall Street, gryende fascisme i Europa, massearbeidsledighet, dyrtid og kommunismens fremmarsj i Sovjetunionen.
De første banefolkene var uerfarne arbeidsfolk – og mange av dem var nok heller litt dårlige papirer. Bygdefolkets møte med disse ble heller avmålt. De jobbet dårlig – gjorde ikke opp for seg – mange hadde sosiale problemer – og de var godt ankra opp i spritflaska. Men de var nye skikkelser i bygda – og var absolutt en forsmak på hva som var i emning. Tre år senere kom det store innrykket. Finansieringen var på plass. Arbeidet kunne for alvor starte. Nå kom de seriøse arbeidsfolkene. Mange kom med familiene sine. Her skulle de være i mange år – kanskje slå seg ned for godt. På kort tid doblet befolkningen seg. Brakker for opptil 400 arbeidsfolk ble bygget på Øydneskleiv. Fra Tryland i sør til Ågedalstø i nord leide folk ut deler av huset sitt. Ofte til både to og tre familier – mens de selv holdt av et rom i huset til seg selv.
De nye anleggsfolkene bar med seg tanker og holdninger som var både fremmed og truende på lokalbefolkningen. Som Samuel Gysland fra Kvås beretter om kameraten sin: «Det var dårlig gjort å ikkje kome i 1. mai feiringa, syntes han. Så spurgte han:’kva stemmer far din på?’. ‘Bondepartiet’, svara eg. ‘Da er du fascist’, var svaret. Eg var ikkje kjend nok med den politiske terminologien til ta meg nær av svaret, så etterpå var vi kameratar som før»
Særlig de første årene kunne det gå ei kule varmt mellom banefolket og bygdefolket. To ungdomslag – det frilynte for bygdefolket og Arbeidernes Ungdomsforbund for banefolket. To idrettslag. De borgerlige og arbeidernes idrettslag. Flere steder langs banen bygget man folkets hus fordi anleggsarbeiderne ikke fikk leid ungdomshuset i bygda. På Konsmo fikk de imidlertid bruke ungdomshuset. Men egen danseplatting på Øydneskleiv hadde de. Teatergrupper, såkalte Tramgjenger ble stiftet flere steder. Med banefolket kom og 1. mai feiringen. Det var uhørt og ble i mange tilfeller besvart med gjødselspredning på denne dagen. Et år svarte anleggsarbeiderne med å klargjøre til flere dynamittsalver som ble fyrt av hele 17 mai.
Men det gikk seg til. Ungdomslagene og idrettslagene ble samlet igjen. Man ble kjent med hverandre. Respekterte hverandre. Ble kjærester med hverandre. Etter hvert fikk flere bygdefolk arbeid på banen eller i tilknytning til banen. Mange bygdefolk fikk sin første erfaring med anleggsarbeid på banen og ble selv anleggsarbeidere livet ut. Mange jernbanearbeidere slo seg også ned i bygda – Sandbakken, Rud, Langseth, Bakken, Svenson, Kant og Dalum er navn som vitner om det.
Hægebostadtunnelen – mye dreide som om den
Ned mot Øydneskleiv går banen gjennom utallige småtunneler, fyllinger og skjæringer – og over den høye Hunsdalsviadukten. Store konstruksjoner i seg selv – men på Konsmo var det likevel Hægebostadtunnelen det meste skulle dreie seg om.
Kvinesheitunnelen var så godt som ferdig da Norge ble okkupert. Annerledes var det med Hægebostadtunnelen. Den ble påbegynt tre år før Kvinesheitunnelen- i 1931 – men var bare halvferdig da krigen brøt ut. Hæbebostadtunnelen var krevende. Mye mer krevende end den lengre Kvinesheitunnelen. Hægebostadtunnelen ble et 8450 meter langt mareritt. Fjellet mellom Audnedal og Snartemo var farlig og slitsomt å jobbe i. Det var såkalt sprakfjell der. Fjell med store indre spenninger. Disse spenningen ble utløst når arbeiderne åt seg innover i fjellmassivet. I praksis betydde det at det stort sett raste steinmasser fra tunneltaket mens man drev framover. Noen ganger kunne store steinblokker løse seg ut og falle ned i tunnelgulvet. Om det ikke var steinblokker så var det flak av fjell som tykke flatbrød som presset seg ut. I perioder var det skader på nesten hvert skift.
Den første kilometeren inn fra Konsmo og de to første kilometer inn fra Snartemo ble håndboret. Resten er maskinboret. Tempoet var høyt – til tider oppjaget. Alt arbeid ble utført på akkord – der hvert arbeidslag sto ansvarlig for egen framdrift. Dypt inne i tunnelen var det støvete, varmt og vått.
På et tidspunkt jobbet det nær 850 mann i Hægebostadtunnelen. Dette var under okkupasjonsmaktens meningsløse forsering av arbeidet. Når det løsnet stein fra tunneltaket, måtte steinen nødvendigvis treffe noen. Det var så mange inne i tunnelen at man gikk i veien for hverandre.
Forunderlig nok ble bare seks mann drept under arbeidet med Hægebostadtunnelen
Tunellarbeidere – her har de fått hjelmer 🙂 I 1943 var det gjennomslag i Hægebostadtunnelen – etter nær 13 års arbeid. Med under 10 cm avvik på høyde og bredde og lengde. Pga. det løse fjellet er i tillegg store deler av Hægebostadtunnelen sin buede profil murt med håndhogde steinblokker. Rene kunstverk som kun linjearbeiderne i dag får se. En kolossal bragd av ingeniørkunst, dyktig håndverk og knallhardt arbeid.
Tyskerne forserer arbeidet
Men det kostet. Vernesko fantes ikke. Hjelmer kom ikke i bruk før mot slutten av anleggsperioden. Munnbind fantes ikke. Øreklokker hadde ingen hørt om. Mange fikk sine liv ødelagt av skader og det voldsomme slitet jaget opp av det akkordbaserte tempoet. For ikke å snakke om samtlige tunellarbeidere som pådro seg silikose av å puste inn steinstøvet med sigarettsneipen dynket av svette hengende i munnviken. Allerede i 1940 ga Hitler order om bygging av Polarbanen. En 1300 km lang strekning fra Mo i Rana til Kirkenes. En vanvittig ordre. Oppdraget ble gitt til «Organisation Toth» som hadde ansvar for byggingen av Autobahn-nettverket. «Arbeidet skulle gjennomføres med massiv og hensynsløs bruk av Sovjetiske krigsfanger», som det het den gang. Dette vanviddet stanget imidlertid hode i norsk granitt og døde hen.
Tilsvarende forsering – dog uten bruk av krigsfanger – gjaldt Sørlandsbanen. Den var planlagt ferdig til 1946 – men på tysk maner: Banen skal være i drift innen 1 november 1941 – reif und schnell! Når tyskerne for en periode overtok anleggsledelsen ble arbeidet voldsomt forsert – men organiseringen og metodene fungerte ikke. Totalt ble det på det meste satt inn 4200 mann på hele strekningen. Mange var tyske anleggsarbeidere uten erfaring med tunneldrift. Pengene hentet man fra okkupasjonskontoen i Norges Bank. Det var tilsynelatende ingen grenser for hvor mye penger man kunne hente derfra.
Midt i Hægebostadtunnelen måtte det tyske ingeniørfirmaet – Saenger & Laninger – gi seg. Anleggsledelsen ble pånytt overtatt av de norske ingeniørene.
Åpning og elektrifisering
Sørlandsbanene ble åpnet to ganger. Første gang i november 1943 under tysk kommando med utkommanderte arbeidere og anleggsledere, men uten tilskuere. Det første tog kjørte under sterk bevoktning, da man var redd for sabotasjeaksjoner. La oss og sende en vennlig tanke til den stakkars lokomotivføreren som kjørte i forkant av hovedtoget for å avdekke eventuelle miner langs skinnegangen. Framme på Moi ble gjestene traktert med grønnsakslapskaus, sigarer og øl. Den norske åpningen var i 1947 – uten bevoktning, men med tilskuerne på plass.
De to første årene etter åpningen gikk det på damp gjennom de lange tunnelene. Det kunne bli opptil 80 grader i lokhuset og komforten bak i passasjervognene var nok så som så gjennom de lange tunnelene. Elektrifisering ble derfor prioritert fra Marnardal til Sira og var på plass allerede i 1946. i 1956 var hele strekningen elektrifisert. På 80-tallet sluttet man med å drite rett ned i jernbanesporet – men det er en \annen historie.
Tidslinje
1871: Drammen – Kongsberg ferdig 1872: Oslo – Drammen ferdig 1878: Jærbanen (Stavanger – Egersund) tas i bruk 1908: Jernbaneplanen med stambane Oslo – Kristiansand – Stavanger vedtas av stortinget 1912: Sørlandsbanen blir påbegynt på Kongsberg 1923: Stortinget vedtar å bygge banen mellom Kristiansand og Moi 1928: Endelig trasevalg som inkluderer Kvinesheitunnelen og Hægebostadtunnelen 1930: Hægebostadtunnelen blir påbegynt – som nødsarbeid 1934: Kvinesheitunnelen blir påbegynt 1938: Sørlandsbanen Kongsberg – Kristiansand blir åpnet med kongebesøk 1940: Kvinesheitunnelen ferdig 1940: Halvparten av Hægebostadtunnelen ferdig. Arbeidet forseres av okkupasjonsmakten 1943: Gjennomslag i Hægebostadtunnelen 1944: Jærbanen bygges om fra smalsporet til bredsporet 1944: Banen åpner for vanlig trafikk fram til Stavanger 1947: Sørlandsbanen erklært ferdig 1956: Hele Sørlandsbanen ferdig elektrifisert:
Kilder
Klart for tog 701 til Stavanger, ta plass – Jubileumskomiteen Sørlandsbanen Vest, April 1994 Årsskrift 2010, Audnedal Historielag Årsskrift 2012, Audnedal Historielag Sørlandsbanen Oslo – Stavanger, Jernbanekomiteen for Vest-Agder og Rogaland Sørlandsbanen 1874 – 1944, notat nedskrevet av Reidun Skjeggestad Hunsdal basert på fortellinger fra Reidar Langseth, Anen Vrålstad og Karl Kolstad Agders Historie 1920-1945, Kjell-Olav Masdalen Fedrelandsvennen, 22. Jan 2017 Minneverket om Sørlandsbanen, R.A. Lorentzen, 1947 Notater til Jorunn Birkeland i forbindelse med jernbanekvelden i Audnedal Historielag 21 april 2010
du sier du ser lys i enden av tunellen. har det ikke ramlet deg inn at et godstog kommer mot deg
du kjenner lettelsen da du kommer ned fra fjellet og ser lysene fra vinduene i landsbyen bak deg skinner månen og reflekterer gjenskinnet i øynene fra den møtende ulveflokk
du har tatt et langt steg fremover. men du sto jo på kanten av stupet – hallo – hører du meg?
du gleder deg til sola snur og det går mot lysere tider. faktum er at om et halvt år begynner det å bli like forbanna mørkt igjen
Fra tid til annen at vi har selskap som krever til bakgrunnsmusikk. Da må det musikk til. Mye musikk. Men ikke for inntrengende – ikke for insisterende – ikke for masete – ikke for krevende – ingen lange komplekse gitarsoloer – eller trommesoloer for den saks skyld – eller vidløftige jazz-improvisasjoner. Flere bassganger enn fuzzete gitarer. Definitivt ikke støymusikk – ikke be-bop – ikke dubstep. Det skal være et bakteppe av behagelig lyd som gir plass til at folk kan snakke med hverandre. Det er jo det man vil når man er på fest. Man skal heller ikke få en følelse av at det er P4 eller Radio Norge som står og durer i bakgrunnen. Ikke for mange låter som er spilt i stykker, altså. Det skal være noe for enhver smak. Gjerne noe mange ikke har hørt før, eller bare har en vag formening om. Det kan gjerne være 70 års spennvidde. Gjerne på alle slags språk – ingen hører etter tekstene likevel – alle mulige genrer. Og det skal være nok sanger i bøtta til å holde hele kvelden – minst.
Slik får du en liste som både gir plass til Charles Trenet’s «La Mer » fra 1945 til Lana Del Rey som nesten definerer easy listening for det 21 århundre. En liste som sklir florlett fra Herb Alpert & the Tijuana Brass til superkule «The Truth» med Handsome Boy Modeling School. Som lar croonere som Frank Sinatra, Tony Christie og Andy Williams utfolde seg innimellom nittitalls TripHop og små doser smooth Country & Western. Ingen blir forstyrret av Jim Reeves sin sonore røst – selv om den kommer innimellom litt Exotica (Martin Denny) og elektronika tango (Gotan Project).
Og slik kan jeg fortsette i det uendelige.
Og det er forbundet med stor fare å ukritisk bare ta en elle annen Spotify-generert easy-listening-liste. Da vil du i løpet av kvelden risikere at det hele greier flater ut i KI-genererte totalt intetsigende lydsuppe. Usj!
Dette er oppskriften på de peppernøttene som min mor laget. Jeg pleier stort sett å bake en batch eller to av disse til jul. De er kjempegode, så det er vel derfor jeg gjør det.
Ingredienser
250 gram sirup
250 gram engelsk sukker
500 gram mel
125 gram smør
1/2 dl fløte (snaut)
1/2 pk stjerneanis
1/2 ts pepper
1/2 ts nellik
1/2 ts natron (max)
Alt unntatt mel og natron oppvarmes. Det må ikke koke, bare varmes opp. Det er ganske gøy å glåpe ned i den søte fløtete seige og velduftende guffa. Ikke sikl! Guffa må settes til avkjøling. Det beste er å sette gryta rett i snøen – og la den stå der et par timer.
Natronene blandes inn i melet. Etterpå blandes melet inn i den avkjølte guffa. Det kan se ut som om det er mye deig til lite vått, men slapp av. Man må bare jobbe litt, så blir det deig til slutt. Deigen må overnatte på et kjølig sted. Minst en natt. To netter er bedre.
Før
Del deigen i passende størrelser slik at man av hvert stykke kan rulle ut ca 20 cm lange fingertykke pølser. Tykkelsen på pekefingeren til en voksen mann med BMI innenfor aksepterte grenseverdier bør være et godt nok mål. Jobb litt med hvert stykke av deigen, slik at den blir smidig. Kapp i 2-3 cm store biter og plasser bitene stående på steikeplata. Settes inn i ovnen på 180 grader i 11-12 minutter. Avkjøles på rist, og puttes i kakeboks!
Etter
Tips for et godt resultat:
Mamma mente Regal mel var det eneste som dugde. Til de av dere som har denne oppskriften fra før. Det gjelds ikke lenger.
Ikke bruk sirup som har begynt å krystallisere seg. Sirup har en tendens til å bli lagret jul etter jul etter jul. Glo litt på sirupen før du heller den i gryta.
Det er kun engelsk sukker som duger når man skal bake småkaker til jul. Det er mulig dette bare er en ide jeg har. Men jeg lever godt med den ideen.
Ikke bland all melen med en gang. Hold av ca 50 mel gram i tilfelle deigen blir for tørr. Blir den for tørr, blir det nesten umulig å rulle ut pølsene.
Om eting
Disse peppernøttene er hendige da man umiddelbart vet at lillegutt har vært i kakeboksen. Da kan man høre på knaselyden, samt duften av anis. Man kan tygge dem, men best smaker de om man har tålmodighet til å la de smelte på tunga. Når de er smeltet så presser man tunga opp i ganen, slik at den oppløste kaka glir ned på hver side av munnhulen. Dette bør man gjøre med bare en kake av gangen. Dersom man gjør det med to eller flere kan man risikere at det drypper litt oppløst kakedeig ut av munnvikene. Og det vil man jo helst unngå. I alle fall i de juleselskapene jeg er i.
Dette er historien om Han og Jeg på avdelingsamling. Han og Jeg ble sittende ved siden av hverandre under middagen den første dagen. Vi satt ved et stort rundt bord. Plass til 14, tror jeg. Det var stor stemning på den andre siden av bordet – men utenfor rekkevidde. Litt mer lunkent der Han og Jeg satt og der Jeg lett desperat prøvde å fyre opp en samtale.
Historien har to moraler. Den første er at man alltid må ha langbord i stedet for runde bord ved store anledninger. Moral nr to er at dersom man holder på lenge nok, så vil man til slutt møtes over Sollihøgda.
Dialogen ble omtrent som følger.
Jeg : Du jobber på Helsfyr, kanskje?
Han. Ja – stille –
Jeg: hvor lenge har du jobbet i Skatteetatan
Han. Siden 1980
Jeg. Oj det var lenge.
Han. Ja, det er en stund – stille –
Jeg: hva jobber du med da?
Han. Siris-prosjektet – stille – minst 4 minutter….jeg tok en tur på do for å få tiden til å gå
Jeg (tilbake igjen): Det er slike ærender som må til…
Han: …stille….
Jeg. Hva slags teknologier har du har jobbet mest med opp igjennom?
Han: Cobol – for det meste…. stille…..
(på den andre siden av bordet stiger stemningen, og jeg prøver å få med meg hva de sier – men jeg er mentalt skrudd fast mellom den tomme stolen på den ene siden og fyrverkeriet på den andre siden av meg)
Jeg: Cobol, ja. Jeg har vært borte i det jeg og. Du vet alderen….ha ha….
Han: – stille –
Jeg: Hva var det du startet med da i 1980?
Han. MVA – stille .
Jeg: Da jobbet du kanskje sammen med Johnny. Jeg pendlet sammen med meg i mange år. Han døde plutselig. Det var veldig tragisk og han var et stort savn for mange.
Han: Ja – stille –
(på tide å endre strategi. kanskje ikke så lysten på å prate jobb ….hva vet jeg….)
Jeg: Når du jobber i Oslo så bor du kanskje i Oslo også?
Han: Ja
Jeg: Hvor da i Oslo?
Han: Ulven
Jeg. Ulven? Det har jeg aldri hørt om. Hvor ligger det?
Han: I nærheten av Økern – stille –
Jeg: Det er ikke så langt fra jobb, er det det?
Han: Nei
Jeg: Da kan du kanskje gå eller sykle til jobb. Det er veldig kjekt å slippe bil eller buss til jobb
Han: Ja
– stille –
Jeg: Ulven, ja. Du flyttet kanskje dit da du begynte i skatteetaten
Han: Ja – stille –
Jeg: Hvor kommer du fra
Han: Gol i Hallingdal
Jeg: Jøss. Jeg har bodd der. Jeg ble faktisk født der og er døpt i gamle Gol Kirke Men vi flyttet derfra når jeg var et halvt år. Far min jobbet på anlegg.
Han: – stille –
Jeg: Hmm…Gol ja. Hvordan er nå det – er det rett syd for Geilo? Jeg er ikke helt stø på geografien i Hallingdal – selv om jeg har bodd der et halvt års tid – ha ha –
Han: – stille –
Jeg: Eller er det Ål? Sannelig om jeg vet
Han: Nei, det er først Hol, så Ål og så Gol.
Jeg: aha!
Jeg: Hvor kjører du når du skal til Gol
Han: Over Sollihøgda
Jeg: Sollihøgda – ja. Nettopp. Det er kø over Sollihøgda. Det sier de alltid når det er påskeutfart.
Han. Ja – stille –
Jeg: Hvorfor er det der det blir kø?
Han: Fordi trafikken fra Hallingdal og Valdres møtes på Hønefoss – og da sluses all trafikk til Oslo over Sollihøgda – stille veeeldig lenge –
Denne våren og sommeren har det kommet en nesten uendelig strøm av bøker, kronikker, portretter og beretninger fra overlevende fra Utøya. Demningen har bristet. Ut flommer inntrykk og livserfaringer som biter seg fast i ryggmargen i all sin velde av grenseløs ondskap. Erfaringene som barna og ungdommene fra Utøya 2011 bærer med seg kan ikke lenger forties – eller pakkes inn i empatisk svada. Flommen fra demningen som brast ble for sterk – trodde man.
Og FrP prøver å tette igjen dette dambruddet. 11 juli har ledertrioen i FrP en kronikk i Aftenposten med tittelen «Stopp splittelsen – stå sammen mot voldelig ekstremisme». Siden den er undertegnet av Listhaug, Solvik-Olsen og Søviknes kan man anta at dette er FrP sitt offisielle bidrag til 10-årsmarkeringen for massemordet på Utøya. Her er alle setninger filt og flikket på. Her må ikke en eneste formulering feile. Gitt den aktuelle kontekst er denne nøye formulerte kronikken lite adekvat og forbløffende stusselig.
For det første, andre, tredje, fjerde og femte
For det første evner ikke trioen å eksplisitt nevne høyreradikal terrorisme uten også å måtte raske med seg islamsk terrorisme og vold fra ytre venstre – hva nå de måtte mene med det.
For det andre så vinner de konkurransen om å levere fra seg det tommeste og mest uforpliktende empatiske svada i den strømmen av ord som har kommet i forbindelse med 10-års markeringen.. «Vi gråt på hverandres skuldre og løftet opp alt som forente oss i felleskapet i vårt lille land – og mintes gutten som skulle sittet i kjøkkenstolen som nå står tom….»
For det tredje klarer de ikke å la være med å spille ut – unnskyld – offer-kortet. De tre er så lei seg fordi noen peker på FrP sitt spesielle ansvar for å trekke opp grensen mot ytterste høyre.
For det fjerde er det avgjørende for ledertrioen å sementere en gjengs oppfatning om at Breivik var en enslig og gal ulv som operert i et vakuum der ingen slapp inn. Den fortellingen mangler alle nyansene – men blir den bare gjentatt mange nok ganger så sklir den over til å bli til sannheten om den fascistiske terroristens psyke.
For det femte bør man merke seg hva de tre ikke sier noe om. Brungrumset på document.no, resett.no og right.no sine sider. Det høyreradikale hatet som eskalerer. Alle de overlevende fra Utøya som har mottatt hatmeldinger i etterkant. At det største partiet i Norge fikk en hel generasjon politikere drept eller skadeskutt i løpet av noen timer. At mange av de overlevende i tillegg til å motta hatmeldinger fremdeles er dypt traumatisert. Og sist, men ikke minst har de så og si ingen kommenterer til den flommen av grufulle fortellinger fra Utøya som har kommet ut de siste månedene.
Ikke mer snakk, takk
Demningen lekker som en sil og det er FrP som blir blautest på beina. Det er absolutt ingen tvil om at noen debatt – enn si oppgjør 10 år etter er utelukkende ubehagelig for FrP. Kronikken 11. juli i Aftenposten er en kronikk de helst hadde sett at de slapp å skrive. Deres ønsker for markeringen er at vi alle sammen må stå opp mot all slags former for ekstremisme – og latt det bli med det. Kronikken deres adresserer absolutt ingenting av de som virkelig plager ofrene og det politiske Norge i etterkant av det politisk motiverte attentatet.
Er det dette berøringsangsten egentlig handler om? Man tør ikke utfordre FrP sitt spesielle ansvar fordi man er redd for de voldsomme motreaksjonene som vil komme. At man rett og slett ikke orker FrP sin selvrettferdighet og de angrepene man vet vil komme. At enhver ytring der man antyder at FrP har et særskilt ansvar blir møtt med raseri og beskyldinger om å bli brunbeiset og kneblet og det som verre er. Det må være slitsomt å forholde seg til.
Typisk Listhaug
10-års markeringen for «hendelsen» – som enkelte kaller det for – i regjeringskvartalet og på Utøya er så vidt over. Men over godt nok til at Listhaug i sin insisterende freidighet igjen drar det dypt konspiratoriske utrykket «Snikislamisering» opp av hatten. En oppklarende og grensesettende debatt – kall det gjerne et oppgjør – med holdningene som var med å generer 22-juli terroren er blitt avløst av en debatt om hvor infame metodene til Listhaug er eller ikke er. Det er ikke til å tro. FrP sin strategi har lykkes. Det har blitt merkelig stille fra Utøya-ofrene etter sommeren. Det er som om man må spørre seg. Hvem har blitt kneblet?
Jeg har vært i Bergen en uke. En stund siden sist. Har og fått ruslet litt rundt blant de gamle leiegårdene som før i tiden stort sett var grå eller kanskje hvite på en sliten måte – i alle fall slik jeg husker det fra den gangen jeg bodde der.
Men se! Bergenserne har gått amok i fargepalettene. Det er jo så fint og festlig. Selv om Bergen er kjent for sitt notoriske regn og sine uendelige dager med gråvær – er det nesten som om alle disse fargerike husene er enige om å ta kampen opp mot dette evinnelige været. Som om gråværet stopper mot takrenna og blir slått tilbake. Nesten alle bilder er tatt – ja – nettopp i gråvær. Bergen altså:-)
Det er i hovedsak to triggere her. Det ene er at jeg ikke synes det er noe gøy å lage brød. For det første blir man klissete på hendene. Har heller aldri latt meg fascinere av de følelsene vedvarende elting av lunka deig på en kjøkkenbenk angivelig skal frembringe. Kjøkkenet blir rotete. Lite skal til før man må trekke fram støvsugeren for å få opp melet som har samlet seg langs kanten av kjøkkenbenken. Det andre er at kjøpebrød fra de vanlige butikkene ikke er noe gode. Man skal ikke klage på maten. Men det blir fort tørre også – og så kaster man skiten før de er halvspist.
Så hvordan lage brød på den enkleste, hurtigste og minst klissete måte? Svaret er eltefrie, langtidshevede brød som stekes på full guffe.
Til denne operasjonen trenger man
Utstyr
Bakebolle (en gammal klassisk Kenwood – bolle er fin )
Brødformer
Tresleiv
Pensel
Ingredienser
1570 gram mjøl (70% sikta hvetemel – resten korn og frø av ymse slag )
1,4 liter vann
en femtedel av pose med tørrgjær
salt etter smak og behag
Olje til å pensle formene med
Det tørre og det våte
Ha i mjøl, salt og gjær i bollen. Rør det rundt med tresleiva
Ha i vannet. Alt på en gang. Rør rundt med den samme tresleiva. Skyv deigen som har festet seg langs innsiden av bollen ned, slik at kanten blir litt renslig (dette siste punktet er optional – men anbefales, for da blir det lettere å rengjøre bollen etterpå)
Ventetid
Putt tresleiva og slikkepotten i en bolle med vann, slik at deigen ikke størkner på sleiven og potten. Kan bruke samme bolle som du hadde vann i….
Legg et håndklede over bollen. Sett den tilside. Helst ikke på et alt for varmt sted. Men heller ikke i kjøleskapet. For det første er det sannsynligvis ikke plass. For det andre vil de da ta en evighet før deigen er hevet
La deigen heve i ca 10 – 14 timer. (dersom den hever skikkelig kalt – så kan en deig heves i opptil 36 timer – altså tilbake til kjøleskapet likevel. Se forrige pkt)
Hevet ferdig, hva da?
Hell deigen over i tre brødformer. Deigen er såpass våt at den glir over fra bollen til brødformene når du heller. Kanskje bør du hjelpe litt til med sleiva.
Etterhev i brødformene. En time er fint, to timer funker og . Tre timer er i meste laget..
Steike
Sett ovnen på slik at den pusher 250 grader når brødene er ferdig etterhevet.
Sett inn brødene på den nederste hylla i ovnen. La de steke i 38 minutter.
Ta brødene ut – velt de ut av brødformene og legg de på ei rist og la de ligge der å hvile til de er blitt kalde
Etterpå
Behold ett brød. De to andre legger du i fryseren
Tips for en enklere hverdag
Ikke vask formene. Vasker du de – blir de kanskje rene, men du risikerer at brødene henger seg fast neste gang
Dersom du venter til alle deigrestene i bakebolla er tørka før du vasker den, så slipper du klissete deig på oppvaskbørsten. (Vi vil jo ikke ha #denfølelsen når man vasker krystallglass med en oppvaskbørste der det fremdeles henger igjen deigreister)
Ikke legg håndkle over brødene når de etterhever. Du risikerer bare at brødene hever seg opp i håndkledet og klisser de til.
Har du rug i deigen må steketida øke med 2 til 4 minutter avhengig av hvor mye rug du har i deigen.
Disse brødene er perfekte å fryse, men ikke legg de i plastpose før de er blitt helt kalde
Når du tar de opp fra fryseren – ta brødene ut av plastposen med en gang. Hvis ikke blir skorpa myk. De skal heller aldri tilbake i plastpose.
Dersom du ikke har en brødboks eller brødskuffe kan du bare sette brødet fra deg med skjæreflaten ned mod ei trefjøl.
Dersom brødene etterhever så mye i brødformene at det renner over har du tapt. Du får klissete deig på kjøkkenbenken og ned langs utsiden av formene. Brødene får en ikke helt avrundet topp. Det medfører at brødene avgir store mengder smuler når du skjærer skiver av de etterpå. Alt blir bare rotete og enerverende.
Når det gjelder forholdet mellom mel og vann så er den på 14/15.7– omtrent som takten på en balkansk folkedans. Etterhvert vil du kjenne på deigens beskaffenhet når den er akkurat passe blaut. Når du har funnet ut av det – så slumper du bare. Det kan være at 14/15 eller 14/16 også går. Det avhenger av hvor vått vannet er og hvor tørt melet er…
Du kan erstatte formene med å helle deigen over i en forvarmet støpejernsgryte. Først med lokk – så uten lokk. Har gjort det en gang – men fikk brannsår på underarmen. Så de ble med den ene gangen. Men da ble brødet enda bedre. Nesten som det ble stekt i en steinovn
Teori
Hvis deigen er fuktig nok dannes glutennettverket av seg selv – dersom den får tid på seg. Det er en bedre løsning enn den evinnelige eltingen. Dannes glutennettverket – så hever deigen seg. Så enkelt er det. I tillegg dette: Smaken av melet kommer tydeligere frem samtidig med at det ikke er den minste antydning til gjørsmak – fordi man bruker bare en sjettedel gjær i forhold til vanlig brød.
Dersom man hadde tatt min far og hans tre brødre opp i en blandemaskin. Blandet de godt sammen – latt alle sammen bli 73 år på samme tid – lagt til en bart og trukket fra evnen til å skrive fantastiske sanger og lysten til å spille gitar. Hva ville du fått da? John Prine. Forbløffende nok lignet han mere og mer på en god blanding av Knut, Rangvald, Bjarne og Trygve jo eldre han ble. Men der Rangvald, Trygve, Knut og Bjarne hogg trær, sprengte fjellknauser i fillebiter og tuneller lange som vonde år, kjørte lastebil og laget stav til bøtkerne i Stavanger – skrev John Prine sanger. En diger katalog av udødelige sanger. Emosjonelle, litterære med mange slags dybder – men likevel enkle. Aldri ondskapsfullt ironiske. Gjerne elegant humoristiske. Empatiske helt ut til fingertuppene.
Han er opphavet til utallige klassikere udødeliggjort av Nanci Griffith, Bonnie Raitt, Johhny Cash, Loretta Lynn. Til og med Bob Dylan covret sanger av John Prine. Roger Waters for den saks skyld – han også covret John Prine. John Prine døde av Covid-19, 7 april i 2020.
Hør bare hva Iris Dement – en mangeårig venn og artist selv – skriver om ham:
John Prine , without a doubt, one of the greatest songwriters this world will ever know. Many people more qualified than me have written about why that is. And many more will follow. Greatest or not, here’s what it comes down to for me and here’s why he rests on my heart’s mountain top: Because he cared enough to look — at me, you, all of us — until he saw what was noble, and then he wrapped us up in melodies and sung us back to ourselves.
Lake Marie – en av hans mest mystiske sanger har gått på repeat en stund nå. Finner aldri helt ut av den. Så mange U-svinger i den historien…
SESONG 2: Kupongene kommer – eller fire ganger «Det var da som…»
Jeg har vært på handletur igjen. Lastet opp med det siste nye av apper og kort. Må jeg spesielt fremheve Mitt og Ditt’s Coop sitt Mitt og Ditt’s Coop-kort. Mitt og Ditt’s Coop-kort strekker strikken litt lenger end det sagnomsuste Trumf-kortet. Så derfor begynner handleturen denne gangen på Coop OBS.10 kroner for 2 kg mel. Det er billig. Må ha mye. Baker selv, så det går jo med – til slutt. Og det er ikke som sjokolade på tilbud. Hvem småspiser vel mel på hjemmekontor? Så hvorfor ikke? 14 pakker. 120 kg. Det går bra. Litt flaut, men biter meg i det og lesser opp. Ingen festbrems ala «kun en pakke pr familiel.» Som sagt. Flaut, så jeg skynder meg i selvbetjeningskasse. To turer må det bli. Ute etter andre meltur går det opp for meg:. Hastverk er lastverk. Glemte å dra strekkoden på Coop-kortet. Mistet litt av Mitt og Ditt sitt kjøpsutbytte. «Det var da som…» for første gang.
TIPS 1: Husk strekkode – ellers går man glipp av kjøpsutbytte – men – og det er det fort gjort å glemme: Coop sin egen mobil-app har og en strekkode. Drar du den får du litt mer kjøpsutbytte.
Men jeg må videre. Turen går til Joker ved Universitetet. 6-pakning egg for 10’ern. Det er mye egg for pengene, det. De er til og med størrelse M/L – så kiloprisen er det heller ikke noe å si på. Joker er små butikker – så her øker sjansen for at den nedslående beskjeden- «kun 5 pr. familie» møter en ved pallen med egg. Men plukker fem pakker med meg – og fem på Joker i Oddernesveien og fem på Joker i Kronprinsensgate. Si meg – er det ikke åpnet en ny Jokerbutikk i Henrik Wergelandsgate også? Er bare så fornøyd. Det er til og med torsdag – så jeg føler meg i pole-position med Trumfkortet som gir 4% på den tidligere så kjedelige ukedagen. Men nå – etter Trumf – er dagen en fest – ferdig med det. Rasker med meg en kartong med melk fra Joker’n i Henrik Wergelandsgaten. Setter meg velbehagelig til rette i bilen – smaker litt på alle seierne så langt – og blar lidt adspredt på mobilen. Kommer hen i Coop-appen. «Det var da som…» for andre gang – mens jeg i ren affeksjon kaster bakhodet mot nakkestøtten. Coop-appen melder om kupong som gir en liter økologisk gratis lettmelk fra Änglamark. Og det så jeg først nå! Og den går ut på dato i morgen – kupongen, altså. «Det var da som…» for tredje gang
TIPS 2: Kupongene kommer. Selveste indrefileten for alle bonus-junkies. Et Klondyke i gratis melk, knaskegulrøtter og Gullbrød. Trofeet. Det forjettede land. Den velfortjente gevinst etter alle bestrebelsene. Nirvana! Oasen. Gull, glitter og paradis!
Så går turen til Kiwi. De kutter prisene hele tiden. Gir seg aldri. Det er torsdag. Det er 4% trumfbonus på alt. 15% på frukt og grønt siden jeg har oppgradert til Kiwi-pluss. Dette er den perfekte storm. To velfylte bæreposer med frukt og grønt som jeg er helt sikker på at vi tre klare å spise opp før de blir zoggete.
Så bærer det hjemover. KLANK! Glemte farstdumpen i Vardåsveien. . «Det var da som…» for fjerde gang. Glemte 120 kg mel rett på bakakslingen. Lyden av skrapende metall tvinger meg inn til siden og påtvinger meg en telefon til KIA-hjelp. KIA-hjelp kommer – klokken er 23:00 – og KIA-hjelp er ikke gratis lenger, siden bilen er 5 år gammel. Den må på verksted. Tekster hjem. Kan du hente meg? Det har skjedd noe. Jeg tror du må låne en bil av noen. Helst en stor en.
På vei hjemover sier Mary-Ann. «Jeg var på Wung-Tau i dag. De hadde noen sykt fine agurker der. Helt ferske frå Evje. Skikkelig crispy. 8.50 per stk.» «HÆH!!!! KØDDER DU?!!!!»
Greg Lake sin «I Believe in Father Christmas» er eller er ikke en julesang. Filmen til sangen gir i alle fall meg litt julestemning. Den er spilt inn i Sinaiørkenen og i rullegrottene ved Dødehavet – med en tilstedeværende beduinstamme som vennlige statister og forbløffede tilskuere til hva som gikk for seg der en gjeng langhårede prog-rockere fra England rullet inn med alt utstyr så fjernt fra Christmas Warehouse og Coca-Cola-nissen som det er mulig å komme. Her er det anti-kommersialisme og fred på jord for alle pengene. Ikke så mange penger, kanskje.
Greg Lake sa selv en gang at han var dypt takknemlig for den beskjedne sjekken med royalty som landet på kontoen hans en gang i året. At den årlige royalty øker sier og litt om sangens slitestyrke. På spørsmål om hvor mye han får svarte han litt kryptisk i et innlegg i The Guardian: «….at dersom alle som leser dette hører sangen så kan jeg kjøpe meg en øy i Karibien og invitere dere alle sammen…..»
Og med denne invitasjons-drømmen ønsker vi alle sammen en God Jul og et Mindre Sært og Mer Sosialt Nytt År. Et vanligere år der vi igjen kan ha Hagefest, Gunn-Gunn-spiller jula inn, Bursdager, Familietreff med både Bergensere, Svensker, Tyskere, Oslo-folk og Bulgarere i hagen og ut og inn av huset. Kanskje en jobb-fest eller to i kjelleren. Og med mindre kommers og mer fred. Det er aldri feil.
Tenk det. En gang i tiden – da jeg var student på ADH – fant noen av oss ut at det kunne være saklig med en ferie mitt i semesteret – med blodfersk studielån på bok. To uker med sol, strandliv, kokoslikør med grenadin, Castro bar – åpen så lenge vi ville, Anarcos, løsbikkja som hele tiden smøg seg rundt føttene våre og verdens sterkeste mann på havna. Vi var i Molyvos på Lesbos og hadde det bare fint. Den stranda nord på Lesbos der vi var og bygde våre sandslott og drakk dårlig rødvin og billig øl. På akkurat den stranda 35 år etter skyldte døde og levende i land i titusentall. Det er sanseløst uvirkelig. 35 år etter sank mørket.
Dette er desperate mennesker på flukt fra ødelagte liv, hjem og byer. Skylt i land på en altfor liten øy og strandet der – uten håp – uten fremtid – i en forferdelig pøl av en leir – Moria.
Det har vært brann i Moria nå. Lesbos er på knærne. Vi her i nord et sted toer våre hender så godt vi kan og håper at vi kan slippe unna med maks 50. Men i resett.no sine kommentarfelt tas det ansvar. Der har det vært full fest i to dager nå. Noen eksempler (dog etter at resett.no har moderert vekk de mest usmakelige….)
«Den brente leiers sympati» funker jo som bare rakkern for de som ønsker å vende snuta mot nordligere trakter.
Det skulle ikke forundre meg om denne brannen var påsatt av flyktningene selv, for raskere å komme til et vestlig land og leve på andres skattepenger.
Tenn på, alle papirer brent opp, og veien er åpen tilnærmeste NAV kontor.
Enslige kvinner var visst livredde for å bli voldtatt så de kunne ikke sove alene. Det lover godt.
Kanskje det er trening på bilbrann?
Slike tilstander vil det bli i DITT nabolag, hvis sosialistene får viljen sin.
Det er trydge-søkene selv som har tent på leiren om som forsøker å hindre brannvesenet sitt arbeide ved å kaste stein på brannvesenet. All-inclusive ferien er slutt. Nå må alle trygdesøkere sendes tilbage til Tyrkia, Afrika, eller hvor de nå kom fr
Erna skal hente 50 barn.Håper disse ikke har fått skjegg ennå.
Erna & Ropstad har allerede hentet første kvote med skjeggete afghaner-barn. De blir nok bosatt ganske snart i ditt nabolag:)
Å, f – Trodde vi hadde tilstrekkelig med importerte pyromaner allerede
Jeg håper at noen av oss kompenserer for denne uanstendigheten med noen kroner til ordentlige helter som Dråpen i Havet eller Leger uten grenser….
Nesten alle jeg kjenner og er Facebook-venn med og som en gang i tiden har spilt fotball på et visst nivå legger ut gamle minner med oppfordring til andre gamle venner om å gjøre det samme. Det er krevende tider, ja.
Avstandsrådet redusert fra to til en meter – NHO-sjefen: Økonomien vil være preget av koronakrisen i minst ti år
Søndag 3. mai
Alene hjemme. Tenk det. Mary-Ann og Ola dro til Vårøy for å åpne hytte. Jeg holdt meg ved teltet og surret med mitt. Turen gikk ingen steder. Bjarne var innom og fikk en kaffe og jeg fikk snekret litt. Det var dagens beholdning. Det var nok det.
Australia foreslår en internasjonal gransking av koronavirusets opprinnelse – Kina er pottesur –
Lufthansa snart klar med avtale med tyske myndigheter om en redningspakke
Mandag 4. mai
I dag fikk jeg et lite blikk inn i hodet til Ola. På vei mot den vanlige destinasjonen (benken) snakket han om at han hadde pratet med mange klassekamerater i går. Det var Andreas, Magnus, Adrian, Børre og noen andre. Litt sånn forventningsfullt spurte jeg hvordan det gikk med dem. Hæ – svarte Ola – aner ikke, vi spilte Fortnite
Antall døde i Brasil passert 7000, øker mest i verden – Norwegian reddet – Busser får bare kjøre med halvfull buss etter nye retningslinjer
Tirsdag 5. mai
På vei ned fra Hellerstønuten i ettermiddag ble vi plutselig bevist det forhold at vi ikke hadde møtt en eneste levende sjel på veien. En deilig stillhet, men så: To damer i fluoriserende grønt og orange treningstøy som hadde utrolig mye å snakke om kom fra en annen kant og entret stien vår ca 60 meter bak oss. Og de snakket høyt, høyere, høyest – og de nærmet seg. Vi økte farten vår, men de kom nærmere og nærmere. Vi gå opp og slapp det snakkende hurtigtoget forbi. Jeg tror dette var to veldig gode venninner som har hatt en veldig fin tur i skog og mark
Antall døde i verden passerer 255 000 – IPBS: «Helsen til økosystemene både vi og andre arter er avhengige av, forverrer seg raskere enn noen gang. Vi bryter ned selve fundamentet til økonomien, levebrødet, matsikkerheten, helsen og livskvaliteten til menneskene verden over» – Mulig antistoff funnet i Israel
Onsdag 6. mai
Det som var annerledes i dag var at vi ble sittende på benken i evigheter. Mange kjente i heia i dag og praten gikk om både det andre og det tredje.
Peter Stordalen taper 250 millioner i måneden – selskapet har over 10 mrd i gjeld
Torsdag 7. mai
Nå starter for alvor samfunnet opp igjen. Det merkes på bussene. I gatene, på trafikken. – Hurtigruta: 14 av 16 skip er tatt ut av drift – 0% rente
Regjeringens pressekonferanse: skoler kan åpnes f.o.m 11 mai, lov med samlinger på opptil 200 personer, butikker, utesteder osv åpnes gradvis – Reproduksjonsrate på under 0.5
Fredag 8. mai
Ola fortalte plutselig at han var med på verdens største konsert 27 april. Travis Scott spilte for 27 millioner, 12 samtidige på det meste i Fortnite. Implikasjonene rundt dette får det til å gå litt rundt i hodet mitt.
Ryanair setter alle sin fly på bakken – Air France og Lufthanse setter alle sine Airbus A380-fly på bakken for godt
Lørdag 9 mai
Ola var på besøk hos en kompis for første gang på 2 måneder. Han kom ikke inn, men gutta gikk på fisketur i Høvåg. Ingen fisk, men koselig for det. Mary-Ann og jeg gikk ny hvit løype. Bymarka rundt og vel så det. Den var kronglete og mye fram og tilbake. Ble litt lei. Selv om man går på tur så vil man gjerne komme et stykker avgårde. Men vi så noen nye veldig fine vann og steder i bymarka
Antall nye tilfeller synker i Spania – Trafikken over norske flyplasser har gått ned med 93 prosent – reproduksjonsraten (R-tallet) på 0.49
Søndag 10 mai
Vi er privilegerte. Vi kan gå fra rom til rom. Vi kan ned i hagen, eller ned i kjelleren om vi vil være litt alene. Vi er flere i huset. Vi har alltid noen å snakke med. Vi er ikke ensomme. Vi sitter ikke innestengt i en leilighet på 52 kvm med tre barn og 25 grader celsius ute. Vi kan gå tur når og hvor vi vil. Vi har jobber. Vi bor i landet i verden med mest penger på bok. Det er uanstendig, men vi klarer ikke gjøre noe med det.
Mandag 11. mai
Nå går vi inn i den siste uka med hjemmeskole. Vi er litt i tvil om vi kommer til å savne det, eller om vi bare er glad til. Hockey-trening starter så smått opp. Paradoksalt nok begynner jeg å kjenne litt på jaget om å rekke ditt og datt. Jeg kommer til å savne alle de dagene der vi ikke skal noenting. En tur til Dønnestad for å spille baseball hører også med i hverdagen der vi igjen begynner å tette igjen kalenderen.
Elon Musk sier at Tesla vil starte opp igjen fabrikkene
Tirsdag 12. mai
Dro til Konsmo på ettermiddagen. For to måneder siden fikk jeg ny pipe. Har betalt for den, men ikke sett den. På omtrent samme tid ble det hugger ned 17 digre trær rundt hytte. Tømmeret er vekk, men kvist og kvast ligger i dynger rundtforbi.
Onsdag 13 mai
I dag er det første skoledag for Ola. Det er uteskole – klassen skal møtes utenfor Joker’n ved Oddemarka og deles opp i ørsmå kohorter. Pipa på hytta var fin den. Dynger av kvist og kvast ble samlet i en magnum haug som skal tennes opp til høsten engang når det regner.
Torsdag 14 mai
Tenk at vår sivilisasjon er en maskin som putrer i vei – og har gjort det siden krigen, sånn omtrent. 75 år. Det blir 900 måneder. To av disse månedene representerer en hump – en liten farstdump. Denne dumpen får alle skruer til å løsne og boltene til å sprette ut. Maskinen faller fra hverandre. Mekanikken tålte ikke den lille dumpen.
Fredag 15 mai
I dag var vi på middag hos Hilde og Tobba. For første gang på to måneder var vi inne i huset hos noen andre enn Kirsti og Bjarne og spiste middag. Det slippes litt opp. Det var underlig, nesten litt ulovlig og skummelt å settes eg til bords i annen manns stue.
FN: Antall fattige i SørAmerika vil øke med 30 millioner pga korona – Ingen reiser til utlandet før 20 august med mindre de er streng nødvendige
Lørdag 16 mai
Har tidligere tenkt på det paradoksale i at med den sosiale distanseringen vi alle sammen er påtvunget, så er alene-tid nesten ikke-eksisterende. Fornemmelsen av å slippe opp for noe å snakke om har brakt oss inn i øvelsen «navn-på-hovedsteder-i-alle-de-50-delstatene-i-usa»
Det er per 15.mai ingen registrerte pasientar med Covid-19 i Skjåk. Dei to tidlegare smittetilfella er begge friskmelde. Det er ingen i sjukdomskarantene i kommunen
Søndag 17. mai
Klokka er 07:30. Det er på tide å finne fram 17-mai tøyet. Hive i seg ei skive, ordne med kaffe og jage ned til hjørnet av Elvegata og Gyldenløves gate. Der har jeg stått hvert eneste år siden 1986. Ikke i år. Det er ingen der, ikke noe tog heller. I år flesker vi til med en skikkelig 17-frokost. Vi tre – the usual suspects. Høydepunkt er vellagret Fana-ost. Vi skal til Hege, så en tur til byen og til slutt til Grim for å spise middag – innendørs. Det er stille utenfor. Men det gikk vist en bilkortsej forbi her i 9-tida. Fikk den ikke med oss….
313 000 døde i verden
Mandag 18. mai
Dette var faktisk den alle første hele dagen der Ola var på skolen hele tiden, og vi satt uforstyrret på hjemmekontor. På den annen side så faller vi ut av rutinen. Foreldremøte for 2008-laget i KIK Sovnet ikke før 04:00
Tirsdag 19. mai
Den franske forfatteren Michel Houellebecq. Han er jo svartsynt. Han tror at alt vil falle tilbake til det gamle, bare litt verre. Mennesker i et atomisert univers som kommuniserer med hverandre, uten egentlig å være sammen med andre. Så tenker jeg på Ola som var en av 12 millioner på Trevor Scott sin gigakonsert i Fortnite – og så tenker jeg at Michel Houellebecq kan ha et poeng.
Formuen til USAs drøyt 600 rikeste økte med nærmere 4.400 milliarder kroner mellom 18. mars og 19. mai. – 38,6 millioner amerikanere er blitt arbeidsledighet som følge av koronapandemien …..
Dermed runder jeg av – verden er sakte – med små museskritt å beege seg mot normalen igjen. Jeg datt litt av – etterhvert som ting ble en anelse normalisert igjen, selv om de ikke er det på noen måte
Det var mange som gjorde mye rart under Korona. Mange som gjorde ting de ikke hadde gjort før. Mange som fant på ett eller annet bare for å få tida til å gå. Det ble nok strikket en del gensere som gikk rett på lageret, noen kortstokker som gikk med på uendelige runder med kabal, noen joggesko med ødelagte såler etter endeløse turer i skog og mark. For min del endte jeg opp med et lager med bord, stoler og benker – uten en eneste plan om hva jeg skulle gjøre med det. Fant liksom aldri stopp-knappen.
Vi tok ordførerens henstilling om å spre oss på ordet. I dag gikk turen til Nordmannsvegen i Finsland. Sammen med Tobba, Hilde, Amanda og Johannes. Vi møtte ingen. Det er forskjell på turer i innlandet og i Kristiansand. Her var stien gjengrodd. Skau og myr var det- og blaute på beina ble vi – men fin tur. Solgt fire stoler, to krakker og et bord til Ole og Kjersti. Thaisuppe
Økning i antall ny tilfeller begynner å avta i Europe – Koronasmitte i to flyktningleirer i Hellas. Tikkende helsebombe – Moxnes: det er helt klart at det sitter aktører klare til å misbruke denne ordningen (om kontantstøtte til næringslivet) – Over 300 000 arbeidsledige i Norge
Mandag 6. april
Turen gikk til den samme benken i Baneheia som alltid. Ola var litt lei nå. Må finne på en annen tur snart. Skrudde opp ny vannslange. Verden gikk under – Ipad’en ble knust. Årets varmeste dag. Kortbuksevær. Mye mere trafikk i dag. Flere på bussen også. Begynner folk å slippe opp for tidlig?
Stort hopp i Frankrike, 8 000 døde totalt – I følge Bernt Høie er koppeepidemien under kontroll – Boris Johnsen under intensivbehandling
Tirsdag 7. april
Jeg har ikke mer enn våknet for jeg begynner å bekymre meg over hva som kommer etter dette. Alle sosiale og økonomiske konsekvenser. Det er mange som posisjonerer seg i disse dager. Hegnar Bok sin annonse på Facebook må ha blitt boostet. «Slik timer du markedet». Det er det nok mange som lurer på nå. Gunn Marit har hatt korona i 14 dager og er fremdeles i god form. Tur til Gråmannen sammen med Harry og gjengen. Mye gøyere, ifølge Ola.
Donald Trump ber(!) for Boris Johnsen – Nedgang i antall anmeldelser av vold i nære relasjoner (mørketall?) – Et eneste nytt korona-tilfelle i Kina – Diskusjon om å slippe litt opp er i full gang – Japan erklærer unntakstilstand
Onsdag 8. april
Spylt verandaen og ryddet i garasjen. Får ordnet allverden som i et normalt år kommer som en overraskelse rett før sommerferien – og da er det likevel for sent å gjøre noe med det I dag gikk turen til Åmliknuten. Disse ukene har vi vært på mange ukjente steder i bymarka. Det er fint rundt forbi. Hvorfor har vi ikke vært der før? Ser over til Hellemyr og fniser litt av isbilen som kjører rundt med sin muntre melodi. Lurer på om det er en hale av unger etter den…..
14 000 døde i USA. – John Prine («Speed Of The Sound Of Loneliness») er blant dem – Passert 100 i Norge – USA vil straffe Kina – USA vil straffe WHO – Hva skjer i Afrika
Torsdag 9. april
I dag kom Geir innom. Usedvanlig taletrengt og som med et under ble Rana-båten sjøklar før vi hadde rukket å si kake. Senere gikk turen rundt Krokvann. Koselig å se alle som hadde tatt med telt i Skauen for å overnatte. De unormale dagene begynner å bli normale.
Massegrav i New York – 88 000 døde totalt i verden
Fredag 10. april
Buster ferdig vaska og klar til sjøsetting. På tur. Lite snakk om Reguleringsplanen på Lund for tiden. Jeg har endel ting som surrer rundt i hodet mitt på hva jeg har lyst til å gjøre og skrive om, men føler det er sært å komme trekkende med det nå.
Trump kritiserer Sverige – 800 døde i Sverige – Har Sverige sin strategi feilet?
Lørdag 11. april
Regnvær. Hjemme. Vaska huset utenpå altså. Surfet formålsløst rundt på internett. Kebab-pizza-time. Kommer vi til å se tilbake på disse dagene som «den store pausen?»
Tsjekkia, Australia, Danmark vurderer sakte gjenåpning. Barnehager og småskoler. Norge også – 1.7 mill bekreftet smittet i verden – 6400 i Norge – Alle kurver i Norge flater ut – WHO advarer mot å slippe opp for tidlig – Boris Johnsen på beina igjen
Søndag 12. april
Tur til Kjerrane på tredje dagen. Rundt Krokvann og opp til Åmliknuten. Tur hver dag har blitt en vane. Helt mystisk. En kamerat har fått påvist Korona. Han er i isolat på loftet, den grønne prikken er alltid på på facebook’en hans. Han kjeder seg. Vi veltet et tre på baksiden av Åmliknuten. Et slags høydepunkt var det. Samtidig så Mary-Ann en hare, men den forsvant fordi vi stønnet og bærte oss når vi dyttet treet overende. Treet var pill rottent altså. Vi er ikke så sterke
2000 døde i USA på ett døgn
Mandag 13. april
Tur til Kjerrane på fjerde dagen. Forbi jettegryta og opp til Gråmannen. Bjarne stilte med sveler. Fedrelandsvennen beklaget seg over at folk ikke rydder opp etter seg. Etter å ha traske rundt i en måned i allverdens skoger og stier hist og pist, har jeg ikke funnet et eneste gjenglemt papir noe sted. En ikke-sak. Minner om Dagbladets zoom opp etter Markveien på Grunerløkka.
Trump vurderer å sparke smittevernsjefen Time to #FireFauci – Frankrike stengt til 11 mai – 15 000 døde i Frankrike 137 000 smittet – Døde i Storbritania runder 10 000
Tirsdag 14. april
Kjerrane, dag fem. Det var nesten ingen der i dag. Går Norwegian snart konkurs? Greitt nok for meg. Selskap med hensikt å fly folk billig jorda rundt – samt låne ut penger til sakesløse mennesker som ikke bør låne de pengene, nei – vi trenger det ikke. Not at all. Ut! Vekk! Exit! Konk!
Et eldre ektepar chartret private jet fra Spania – Trump går amok på pressekonferansen: Hevder han har all makt – Antall døde i hele verden økt til 120 000 – Russland neste
Onsdag 15.april
Skal jeg legge ut en morsomhet på facebook, tro? Den går som følger og jeg kom på den selv. «Dagens Korona-tips: Husk å riste hendene etter at du har tisset» Jeg lot være. Det er så mange tall nå. Er litt immun mot dem, men litt imponert over John Hopkins sykehuset i USA som holder orden på det hele
17-toget avlyst i Kristiansand også. -152 døde i Norge – 142 000 i verden – Appen Smittestopp lansert av FHI – 22 millionar arbeidsledige i USA
Torsdag 16. april
I dag gikk vi i bymarka. Det er fint der, og vi lurer litt på hvorfor vi aldri går der. Perspektivene utvides i retninger vi ikke hadde sett for oss. Plutselig kan vi slenge rundt oss med formuleringer som «ja det er fint å gå opp Gråmannen fra baksiden» , «Det kan være litt gjørmete på østsiden av Krokvann», «Viste du at det er 223 trappetrinn fra Ravneheia og ned til Generalen».slike ting. Før Korona hadde jeg aldri hørt om hverken Gråmannen eller Krokvann – for ikke å snakke om Kvislemann. Og Ravneheia. Trangedalen. Revetjønnane.
150 permitteres i Dyreparken – 416 600 søknader om dagpenger hittil i år mot 160 500 søknader for hele 2019
Fredag 17. april
Har en stille-før-stormen – følelse. De sosioøkonomiske følgende av dette vil få konsekvenser. Vi er heldige. Det blåser en orkan over verden, men vi er nesten ikke påvirket. Leverte fra meg litt hagemøbler i dag – hjemmekontor – tur og Geir stakk innom.
1333 døde i Sverige, fungerer strategien om flokkimmunitet? – Trump tweets: “LIBERATE MINNESOTA!”, “LIBERATE MICHIGAN!”,“LIBERATE VIRGINIA, and save your great 2nd Amendment. It is under siege!”
Lørdag 18. april
Nå kan bedrifter søke støtte via egen portal. I dag skal kortbuksa på. I kortbukse i sola – med hus og hage og turmuligheter i alle himmelretninger. Likevel føles det innestengt.
Det er søndag og vi får med oss Ola på en litt lengre tur. Hellerstøvannene. Fant den mest perfekte rasteplass siden krisen startet. Ola pratet i ett sett om diverse Youtube’ere og alt de tjener. Ser fram til at han snart kan prate litt mer med folk på hans egen alder. Svett i øra.
40 000 døde i USA – Demonstrasjoner for å åpne opp igjen delstatene i USA
Mandag 20. april
I dag ble det en riktig sommerdag. I hagen var det varmt for ordentlig. Busterbåten ble satt på vannet, og jaggu virket den ikke i år og. Jeg tror ikke at Nicolay Tangen noen gang blir sjef for Oljefondet
Barnehager åpner forsiktig, det gjør også tannleger, leger, optikere – Tsjekkia stenger grensene i ett år – Amerikansk olje til bisarre minus 36 dollar fatet – 4 500 000 000 mennesker lever med pålagte restriksjoner
Tirsdag 21. april
I dag har det vært en ordentlig sommerdag. Shorts fra morra til kveld. Var og en tur i båten og kjøpte is på fiskebrygga. Det var litt folk der. Det er mye brakkesyke rundtomkring. Det fine været gjør det ikke bedre. En vag fornemmelse av at verden begynner å åpne seg. Folk vil ut.
170 000 døde i verden – 56 prosent av norske bedrifter har gjennomført permitteringer – Det er som en krig, sier Victor Normann – FHI: Vi har kontroll på Covid-19 i Norge.
Onsdag 22. april
Til Arendal med to stoler og to krakker til en gammel kollega på Gard. Innom Lis på vegen. Første gang avgårde på ett eller annet. Shortsen jeg går med er av det stripete slaget. Er det underbevisstheten som har iført meg en fangeshorts som om jeg er på flukt til gamle Aust-Agder? En pussig frihetsfølelse av å sette GPS’en til en adresse 7 mil unna. Frihet er så mye – til og med en tur til til Arendal kan være det
Fire ganger skytterprinsesse, Guri Melleby fra Aurskog-Høland 104 år, døde av Corona – Massegraver i Amazonas – 70 familier, så og si alle i Geiranger mister inntektene i år
Torsdag 23. april
Forbløffende tidlig med å få båt på vann i år. Siste torsdag i april ble en sommerdag. Vi reiste til Bragdøya. Et lite øyeblikk hadde vi hele den gigantiske brygga for oss selv. Det var sprøtt, men så kom der noen….
I løpet av tre måneder skal Skatteetaten betale ut mer offentlig støtte til norsk næringsliv enn det Innovasjon Norge gjør på syv år.
Fredag 24 april
Mary Ann og Ola dro ut på Bragdøya for å sove i telt.. Jeg benyttet anledningen til litt «Binge Watching» av «The Man In the High Castle». Syke mann, så bra. Hadde en ide om at jeg ikke skulle stappe en krone inn i Amazone-imperiet, men her jeg altså – fullbooket på Amazon Prime.
Kim Jong-un er syk
Lørdag 25. april
Dra ut på Bragdøya og en anelse motvillig blir med på en natt i telt der ute. Slett ikke verst. Lite folk, og fint vær. Har fått dilla på Loretta Lynn – the coalminer’s daughter, Hun går ustoppelig på Spotify for tiden. For to år siden hadde jeg dilla på Frank Zappa – bare så det er sagt.
Trump har litt lyst til å sparke sin helseminister, av uklare årsaker – Alle sommerens festivaler og arrangementer med over 500 deltager avlyses
Søndag 26. april
Hjemme igjen etter telttur på Bragdøya. Vi gikk rundt på øya. Det har jeg ikke gjort siden vi jaktet på statuen av Snurre Sprett en gang på tidlig nittitall. Det er fint på Bragdøya. Det er så ryddig og ordentlig der. Og alltid gøy med sauer….
Kim Jong-un er frisk – Høyre er Norges største parti – Antall døde passert 200 000 – Antall smittede passert 3 millioner
Mandag 27. april
Uke 8 med hjemmekontor. Mange nyord om dagen. Koronafast, flokkimunitet, søringkarantene, hytteskam, joggeskam, hjemmeisolasjon, koronakrakk….
Skolene starter opp for 1 til 4 klassinger. De skal grupperes i kohorter – Trumf foreslår injisering av desinfiserende midler som et middel mot corona
Tirsdag 28. april
Nå ble det plutselig litt vanskelig å gå på tur. Etter sju uker med fint vær, så er vi blitt litt kresne. Bitte grann regn, så klager vi. Men vi kom oss ut – sa det var ikke så verst likevel.
Sannhetens øyeblikk for Tom Hagen
Onsdag 29. april
Til Støleheia for å hente jord. Sju forskjellige slager med jord. Foglarna må vite hva vi skal ha. Skattemeldingen må leveres snart.
Bilsalget halvert i Europa – store demonstrasjoner i Libanon, bankene låser sparepengene
Torsdag 30. april
Møkkavær. Perfekt dag for en innegubbe. Reidar gjorde meg oppmerksom på det paradoksale i at med sosial distansering og minimal kontakt med andre, så er alenetid nesten fraværende. Fikk forøvrig følgende lakoniske melding fra min nyrelege på den kvartalsvise oppsummering av helsetilstanden «… Han får ikke lov til å gå i butikken av sin samboer, dermed får han ikke kjøpt den ekstra sjokoladen og har nå gått ned til vekt 87,5 kg.. «
Bekymring fra skoler som ikke får kontakt med barn på hjemmeskole – Russlands statsminister coronasyk – Sverige får skryt av WHO og kjeft av Trump – Det åpnes for mindre arrangementer med maks 50 personer
Fredag 1. mai
Fikk med oss Ola på Ravneheia. Vi gikk forbi Generalen i Ravnedalen. Den var åpen. Det var faktisk endel folk der. Fikk lyst på hamburger og en utepils. Et blikk inn i en normaltilstand i det vi gikk forbi. Mye digital feiring av 1. mai rund omkring. Digitale taler på hvert gatehjørnet i facebook-landet.
Bølge av organiserte streiker i Amazon, Wallmart og Whole Foods. – Latin Amerika neste – 80 000 bekreftet smittet i Brasil
Han vet ikke hva anstendighet her, han eier ingen stil, ingen klasse, ingen verdighet. Han er en liten veik feiging forkledd som et oppblåst mannebarn i dress. Han er en vulgær bølle uten moral. Han vet ikke engang hva moral er. Han er en fascist, men han vet ikke hva fascisme er. Han er en kapitalist, men han vet ikke hva kapitalisme er. Han er ingen samfunnsborger, for han vet ikke hva et samfunn er. Han er ingenting. Han kan ingenting. Han er psykopaten, sosiopaten, rasisten, narsissisten og sexisten som med pappas penger, en armada av advokater og klodens breieste kjeft har kommet seg til toppen og blitt der. Han er et tomt skall – alt innenfor er råtten gjørme. Når vi tror han har sunket så dypt som et menneske kan synke – da finner han en ny bunn, under den forrige bunnen. Han trakasserer de sakesløse og oppfordrer andre til vold med en sitrende spenning som kun overgås av spenningen med å vise fram botoxmodifisert trofe-kone nummer tre.
Humor, ironi – endog sarkasmer blir gjennom hans fordervede pøl av et sinnelag eltet sammen og sluppet ut som hån, hets og ondskapsfull mobbing. Han er et troll – en gapende høyrøstet og vulgær elefant som uten skånsel tråkker på de døde, de døende, de sørgende og de syke.
Mangelen på empati er total og etterlater et stort indre tomt hull. Dette hullet fylles utelukkende av dette nedrige monsterets titaniske ego. Egoet er blitt så gigantisk at opprørspoliti må rydde parker og gater for mennesker for å gi det plass.
Han kan ingenting, han gjør ingenting. «You handle this, you handle that» er hans mantra til alle klakører som omgir og adlyder ham. Selv bruker han tiden med å fylle sitt politiske habitus med one-liners servert av dogmatiske programledere på kabeltv fra ytterste høyre. Av dette blir det ingen analyser, ingen kontekst, ingen nyanser – kun en endeløs og beksort flod av infame løgner og nedrige tåpeligheter. Om nasjonen krakelerer i splid, brutalitet og fordommer, spiller ingen rolle så lenge hans eget skinn er i potten.
Nærmest ham kommer hans to Beavis & Butt-head sønner som jakter vilt-troféer i fremmede land og den pene og tonedøve instagram-dattera med det komfortable hjørnekontoret der hun tilbringer dagene med å gjøre viktige ting i sin alternative virkelighet på en stilig måte.
Jeg dro fra jobben. Skulle ha fri på lørdag. Tullet litt med at vi sees etter påske en gang. Jeg bevilget meg en feriedag på fredag, fordi Kirsti og Bjarne skulle gifte seg i kjelleren på kvelden – og regnet med at jeg måtte bruke fredagen på å komme meg.
Fredag 13. mars
Ryddet i kjelleren etter bryllupsfesten. Den var i absolutt i siste liten før forbudene satte inn – kanskje litt på overtid. Et slags alvor siger inn over meg. Skolen er åpen, og stort sett er det meste normalt. Men Hockeysesongen er over. Fikk melding fra en lettere småfortvila Tuva Marie som lå i karantene på et hotell i Kristiansand. Hun hadde ikke noe å gjøre, så hun lurte på om jeg viste om noen som hadde en torader. Så kunne hun prøve å lære seg det. Bingo: Jeg har.
Dette er dagen det smalt – Skoler og barnehager stenges – Alle kultur og Idrettsarrangementer blir forbudt – Oslo stenges ned
Lørdag 14. mars
Er på hytta for å rydde kvist og kvast. Nesten ikke en bil på veien når jeg kjører frem og tilbake til Konsmo. Snakket med Ole Håland og Lars Normann. Det ble litt Korona-snakk. Og så var vi faktisk på årets skalldyr-fest på Hamreheia. Vi var vel alle sammen enige om at det var helt på kanten. Det kom til å bli den siste sosiale happening på lang lang tid. Tuva Marie på vei til Bergen. Hun glemte toraderen.
Utesteder stenges – Utenlandsopphold gir 14 dagers karantene
Søndag 15. mars
Regn. Innedag, stort sett. Hadde en tur til byen og ble litt slått ut av alle smålappene på inngangsdørene til butikkene. Hmm….burde ikke dette dokumenteres?
Første dag med hjemmeskole. Helt uaktuelt å dra på jobb. Tenkte at jeg skulle innom Kiwi på Lund og handle for noen dager, men snudde. Det var litt kaos. Dere som hamstrer bør tenke over følgende: Dersom naboen ringer på og spør om du har en pose mel å låne vekk. (av dine 114 kg) Vil du da smile uskyldig og si. «Nei, dessverre, Ikke i dag – snart tomt her og»
Tirsdag 17. mars
Var på Biltema. Skal sende av gårde et Fleisman togsett i N skala til en kar i Trondheim som håper på å få lokomotivet til å svive. Kjøper en rull med bobleplast. På vei hjem lurte jeg på om jeg skulle spandere på meg en morsomhet på Facebook? «Lite å gjøre om dagen? Kjøp bobleplast på Biltema» Lot være. Tenkte at de ikke var så veldig morsomt. Morsomheter setter seg fast i halsen
Oslo Børs ned 30% siden 1 februar – Flere krisepakker på vei – Økt ledighet, konkurser og økonomiske tap
Onsdag 18. mars
Jeg synes det er litt rørende å se på alle sjetteeklassinger som dukker opp på skjermen til Ola når han logger på hjemmeskolen sin. Skolen er nå i ferd med å få etablert system og rutiner rundt hjemmeskole. Kudos til lærerne som får det til
1443 Koronasmittede i Norge – Koronaloven, en ekstraordinær fullmaktslov som gir mer makt til regjering på bekosting av Storting. Varer i seks måneder
Torsdag 19. mars
Etablert bizniss som fag for Ola. Nå skal det selges ting på Finn. Pokemonkort er kanskje den varen vi sitter på med størst potensiale. Søker på finn.no på Pokemonkort. Utrolig mye aktivitet. Kjenner jeg er skeptisk. Det blir et kjør på SMS, email og finn dott no. La ut litt Harry Potter ting også.
Fredag 20. mars
Reidar sin bursdag. Han og Silje hadde tatt seg en sykkeltur gjennom Oslo’s gater og ringt på hos diverse venner – og stått og pratet med folk som hang ut av vinduet. 14 dager siden han kom hjem fra junaiten. Karantenen over.
Lørdag 21. mars
Tur i Baneheia med bål. Vi fant oss en topp i Baneheia – Kragetoppen – og grillet pølser. Ola syklet hjem i forkant. Pizza og Mama Mia til kvelds.
Rentekutt til laveste nivå noensinne – Folketomt i europas byer – En av tre biler er borte fra veiene
Søndag 22. mars
Pokemonsalget er i full gang, men utfordrende. Det renner inn med alskens bestillinger som jeg ikke helt klarer å turnere. Hjemmebakt varm loff til frokost. Vi har vært på tur i Baneheia i dag og. Brent bål og stekt ostesmørbrød. Hadde en spooky kveldstur. Gikk rundt Tangen. Møtte tre personer over broa. Det var alt. Tomme busser til byen og fra byen. Som om alt bare rusler og går sin vante gang, men alle menneskene er vekk. Fragmenter av et dystopisk plot.
Ingen nye smittetilfeller i Wuhan på fjerde dag på rad. Nye smittetilfeller i Kina kommer hovedsaklig fra tilreisende til landet.- Antall smittede globalt passerer 300 000 – Dødsraten dobler seg – Angela Merkel i karantene
Mandag 23. mars
Andre uka med hjemmekontor og hjemmeskole. Jeg er ingen tilhenger av hamstring. Men hamstret 45 ishockey-pucker på XXL. Det går en 11-åring rundt her med behov for noe å gjøre. Norge har en særnorsk hyttediskusjon. Skal folk ha lov til å dra på hytta eller ikke. Har fått ny pipe på hytta på Konsmo. Jeg vet ikke hvordan det ser ut. Men dessverre så er ikke behovet for å sjekke hvordan ting ser ut innenfor definisjonen av nødvendig vedlikehold.
For første gang på flere uker har antall døde i Italia pr dag gått ned fra 700 dagen før til ca 600 i dag – I USA konkurrerer delstatene seg i mellom for å kjøpe munnbind, Prisen har tidoblet seg av den grunn.
Tirsdag 24. Mars
Valser rundt i Baneheia i dag og. Vi har hatt et par dager rundt på de små stiene bak sykehuset. Her er det mange fine rasteplasser med mulighet for å fyre opp bål. Kjekt å vite til en annen gang. Akkurat nå er det ikke lov med bål lenger. Og utsikter til kjempefint vær fremover. Blir ikke noe bål før til høsten, tenker jeg. Tiltakene i Norge blir videreført – Arbeidsledighet i Norge er steget fra 60 000 til 290 000 på 2 uker(!)
Onsdag 25. Mars
I dag tittet sola fram. Og det skal den gjøre i lange tider fremover. Vi avsluttet dagen med en god porsjon Captain America. Er det noe vi ikke skal spare på nå, så er det å svi av litt penger på filmer som alle tre har lyst til å se. Begynner å savne det å kunne prate ansikt til ansikt med folk. Det blir stillere og stillere. Bussene tommere og tommere. Geir var innom og hentet tilhengeren – men han ble ikke bedt på kaffe. Pratet med ham fra verandaen. That’s all
Mulig forbud mot utbytte for banker og finansinstitusjoner – Ni av ti holde seg unna familie og venner – NY-times: The Wealthy Flee Coronavirus. Vacation Towns Respond: Stay Away, jfr norske hytter – OL 2020 utsatt til 2021
Torsdag 26. Mars
Jeg savner å snakke ansikt til ansikt med noen andre. Jeg tenker på «hvordan har de det nå?», og «hvordan står det til med de» …og «de…». Det er nok ikke bare jeg som savner alle andre i verden. Twilight Zone, Busser som kjører forbi med 0 eller 1 passasjer. Stopper. Ingen går på – ingen går av. Kjører videre som om ingenting har skjedd, utover det at de kjører rundt på ingen. Vi har nok mat både i huset og landet – men går det mot en sommer der vi plutselig mangler noen matvarer som vi alltid har tatt for gitt? Alle som har ironisert over poenget med norsk matproduksjon i en globalisert verden sitter musestille i båten. Det er jo blitt slik at til og med mat vi dyrker i Norge kan vi ikke ta for gitt, fordi vi er avhengig av billig arbeidskraft utenfra for å gjøre oss nytte av den.
Olav Thon Gruppen tilbyr utsettelse av leie, ikke redusert leie. Den nasjonale dugnaden gjelder ikke for alle. – Corona-restriksjonene og tiltakene i Norge varer til over påske – India stenges ned
Fredag 27. mars
Min søster ringte meg på formiddagen. Hun har testet positivt på Covid-19. Hun var med godt mot – og følte seg fin i form. Ikke redd i det hele tatt. Har sjekket med sykehuset om jeg tilhører risikogruppen. Fikk JA på det. Det snakkes om karantene for de 1.6 millioner fram til sommeren 2021 . (sic!) I dag gikk vi til Bervannet. Var dette dagen vi skulle passere 20 000 skritt i døgnet? Men nei – klokket inn på 17 900. Mulla Krekar sendt til Italia(!), FRP feirer med kake – USA er landet med flest nye smittetilfeller – Boris Johnsen testet positivt på Covid-19 – 2 billioner dollers hjelpepakke undertegnet i USA – hvor adresseres den, til slutt?
Lørdag 28. mars
I går leide vi film. Marvel – Avenger – ett eller annet. Jeg glemmer hele tiden hvor kjedelig jeg synes slike filmer er. Ble dødstrøtt. Gikk og la meg og våknet kl. 02:00 i stedet. Besøk av Hilde og Tobba på verandaen. Planen var å knerte en flaske med bobler. Det ble fire. Får noen apokalyptiske bilder i hodet av å høre nesten ingen biler – kun avbrutt av skingrende sirener fra utrykningskjøretøy. Stort sett ingen i bussene. Får ikke lov å handle i dagligvarebutikkene lenger. Skal jeg ha sjokolade må jeg bestille. Nå har det gått over 2 uke siden samfunnet sa takk for nå, og se sees vi siden en gang. Hvor ble alle dagene av?
Ny rekord på antall døde i døgnet i Italia : 969, 30 000 totalt – Det drar seg til i USA – Trump vil sette New York i karantene, Cuomo vil ikke
Søndag 29. mars
Sommertid. Jøss. Det hadde jeg ikke tenkt på. Nok en tur. Vi har faktisk hvert på skautur hver eneste dag siden dette brøt ut. Det må det være lov å skryte av. Og Ola har blitt med hver dag. Ikke verst, det heller.
Diskusjon om det kan være hensiktsmessig å lette på noen restriksjoner begynner å dukker opp – Lov å dra på sjøen i Påska.
Mandag 30. mars
Møtte naboen i dag. Han jobber i vaktselskap og skulle på jobb på danskebåten. Hah…danskebåten begynner å gå igjen – i alle fall med gods og trailere. Mitt litt perspektivløse jeg øyner et håp for at tyskere som skal gjeste hytta på Konsmo i sommer kan komme likevel.
New York i krig mot Korona – Sosial distansering er kun for middelklassen i India – snart 200 døde i Storbritannia
Tirsdag 31. mars
Nok en dag med hjemmekontor og sola skinner. Jeg spurte Ola om åssen det var å ikke ha snakket med et annet barn på nesten tre uker (I virkeligheten altså.). Han måtte tenke seg litt om og kom til slutt fram til at det var litt rart. Men han snakker på hjemmeskolen og på Fortnite. Det blir litt Fortnite, for å si det slik.
Rekord i antall som blir friske i Italia – USA har 160 000 smittede 3300 døde, ser ikke bra ut – Fremdeles full aktivitet på byggeplassene – tegn til avflating i koronakurven i Norge – Kongeparken vil ikke refundere billetter til russen for årets russetreff
Onsdag 1. april
På vei hjem fra tur fikk vi en følelse av at det var litt flere biler på E18. Kommunen vurderer å åpne idrettsplassene igjen. Maks fem kan trene samtidig. En kollega på jobb fyrte av en -hysterisk vellykket 1. april – HMS-mail om kjøp av kontorstoler til hjemmekontor. Gamingstol mot et tillegg. Mailen sendte bølger helt inn i sentral HR-ledelse, som lurte på hva slags initiativ dette var. Veldig mange gikk på. Like gøy i Cappelen Damm. Der gikk også folk fem på, Mary-Ann pratet med ei venninne som driver butikk i byen. Helt krise. Ingen penger til å betale for alle varene som kommer inn nå.
Over 4000 døde i Frankrike 500 siste døgn. Totalt 43 døde i Norge. Yngstemann er 50.
Torsdag 2. april
Dropper tur i dag. Ilsint stiv kuling med tilhørende regn. Ingen tur til Konsmo i påska, hytteforbudet varer til 14 april.
DnB utsetter utbetaling av 14 millarder i utbytte – 1916 bedrifter må permittere ansatte –
Spania har passert 10 000 døde – Italia 13 000. – Russland med hjelpesendinger til USA, et PR-scoop – Bank of America mener vi nå går inn i den verste resesjonen noensinne
Fredag 3. april
Folk begynner å logge av før påskeferien. Noen på jobb har fått veldig mye å gjøre og må jobbe i påska. Skal blant annet etablere kontrollfunksjoner rundt nye vedtatte tilskuddsordninger til Næringslivet. Finere vær i dag. Det ble en lang tur til Bervannet, men mobilen gikk tom for strøm så jeg fikk ikke telt skritt. Forbasket au! Tok turen hjem via Ravneheia. Hvorfor har vi aldre vært der for, tro? Slik er det også nå. Vi kommer til steder vi aldri har vært før
Antall smittede på verdensbasis er over 1 million – 6.6 millioner nye arbeidsledige i Spania Lørdag – 400 000 arbeidsledige i Norge – 10 døde på en dag i Norge – Desperate norske festivaler trygler om avklaring på forbud eller ikke. Sommeren nærmer seg – 500 døde i New York i dag
Lørdag 4 april
Stolproduksjon. Skrudd sammen tre stoler i dag. Har 22 stoler, to tresetere, 2 firesetere og fire bord. Dersom jeg ikke får solgt noen, så kanskje jeg kan få litt krisepenger, jeg og – eller kanskje ikke. Droppet tur i dag. Drittvær. Det er krise nå, og det blir verre.
Regjeringens ekspertutvalgt vurdere om skolene skal åpnes etter påske. De konkludere Onsdag 8 april. – USA har 300 000 smittede – dårlig folkehelse – fedme og et lite hensiktsmessig helsevesen – SATS-eierer tar ut rekordutbytte
Slapper av på stranda. Det kan være helt maksimalt stille ved et innlandsvann når fjellene og trærne speiler seg rolig mot det blikkstille vannet. Men så – på den andre siden av vannet ser jeg en varebil med en tilhenger og noen ungdommer som høres ut til å være i veldig godt humør. De tumler med ett eller annet. Så går det noen minutter og plutselig flerres tilværelsen av en solid dose ilsinte hestekrefter tilhørende en snøscooter i verstingklassen. En sky av sand og støv stiger mot himmelen og så skyter scooteren fart og farer ut på vannet med et vederstyggel hyl Den kjører i sirkler, rundt og rundt – frem og tilbake – og rundt og rundt og så plutselig blir det stille – veeeldig stille……og i det fjerne hører jeg et FAEN……
Noen minutter etterpå er gjengen nede hos meg for å låne båten. De kommer selvsagt kjørende på en ATV. Det var 100 000,- sier den ene og flirer litt. En av de andre flirer ikke – det er han sin snøscooter som ligger der – på 25 meters dybde – begravd i gjørme. Men vi vet hvor den er, vi pleier alltid å feste en tom bensinkanne med et tau, så vi finner den igjen. Det er ikke første gangen…. hø hø….og etter 2-3 timer med haling og draing får de etter hvert den plutselig litt slitne snøscooteren opp fra gjørmebunnen.
Det er jo bare å skru den helt fra hverandre, tørke den og skru den samme den igjen. Guttegjengen forlater området – godt fornøyd med dagens adrenalinkick
Den gamle veggseksjonen til tante Olga i Elvegata. Utgåtte kontormøbler fra et firma som så sine velmaktsdager på 60-tallet. Garderobeskapet som har sett bedre dager og en gang var hjemmet til min mors gamle pels. Leksepulten til lille Lotte som nå har blitt stor jente og begynt på ungdomsskolen. Kommoden som er blitt skiftet ut fordi noen ville oppgradere soverommet til en nyere stil. Gamle skap som besteforeldre gjerne ville gi videre til barnebarn, men som de ikke ville ha når det kom til stykket. TV-benken som ikke passet lenger sammen med den nye 55-tommeren. Skapdørene til kjøkkeninnredningen som egentlig ikke burde vært skiftet
Noe passet ikke lenger. Noe har blitt stuet vekk i årevis i påvente av en bedre skjebne. Noe gjelds ikke lenger. Møbler som har stått igjen på stasjonen når toget har gått. Alt er videreformidlet gjennom «gis bort» på finn.no eller utplassert i gjenbrukshallen hos Avfall Sør. Alt er gratis og alt har av noen blitt definert som søppel. Jeg fanger det opp – før det dør helt – sager det i biter og setter det sammen igjen. For eksempel til et spisebord. Og lakker det 20-30 ganger – har vel gått litt surr i antall strøk
Det er tungt og uhamskelig. Omtrent som et piano. Da vi bar det inn i huset – vi var 12 personer med stort og smått – så kunne scenen vært som hentet fra et italiensk melodrama der alle kjeftet og hojet og veivet med armene og pratet i munnen på hverandre gjennom et tungt trafikkert gatekryss. Det var et syn.
Skrevet av Line Strisland (oldebarn) og Vidar Strisland (barnebarn) som et bidrag til årboka for Audedal Historielag 2018
«Då gret far» – ifølge K.B, eldstesønn. Bergtor hadde kommet hjem. Det hadde begynt å regne. Han var sliten. Regnet økte i intensitet slik det typisk kan gjøre når himmelens sluser åpnes på Konsmo. Det hadde åpnet seg et hull i demningen som ikke var helt ferdig. Bergtor og de andre arbeidsfolkene klarte ikke å holde tilbake vannmassene. Demningen sviktet, ble ødelagt av vannet som gravde seg ned i demningen og alt måtte bygges på nytt. Men i 1916 var kraftverket til Bergtor ferdig. Strisland var den første grenda på Konsmo med elektrisk lys.
I ung alder mistet han faren – Knut Bergtorson. Han hadde drukket urein sprit på et vertshus i Kristiansand. Liket måtte Bergtor ta med seg hjem mens han selv gikk på landbruksskolen i Søgne. Bergtor var da 20 år.
To fragmenter fra et innholdsrikt liv. Men de forteller om en mann med pågangsmot, styrke, vilje og ansvarfølelse. En mann med store ressurser og – etter hvert skulle det vise seg – både en evne og en vilje til å øse av sine krefter på de allmennyttige formål.
Bergtor er på Konsmo mest kjent som en durkdreven og omstridt lokalpoltiker. Han satt i heradsstyret i en mannsalder. I fylkestinget satt han fra 1948 til 1951 En periode etter krigen var han også ordfører. Han hadde de verv i lokalpolitikken som det var mulig for en mann å ha. Han var i en periode leder for forliksrådet. I mange år satt han i forsorgsstyret. Han drev sagbruk, var stavmåler, han var en fryktet debattant, han var ingeniøren uten ingeniørutdannelse som laget sin egen kraftstasjon. Han var nybrottsmannen og bonden som forvaltet Strislandsgården på beste måte, og som bygde opp den nye gården Røysen fra 1935. Han var skytteren med to fylkesmesterskap. Utover Konsmobygdas grenser var han kjent som fast bidragsyter til Sørlandet og til Fædrelandsvennens spalter med sine skarpe, noen ganger litt omstendelige penn – en penn han også brukte som referent fra heradsstyremøter i Laudal, Bjelland, Vigmostad, Grindheim og Sør Audnedal.
Bergtor var framsynt. Han var en mann med et åpent sinn. En mann med tro på ungdommens virketrang og utferdslyst. Men alltid fra bygdas perspektiv. Ungdommen måtte ut i verden – for så å komme tilbake til heimbygda med nye ideer og erfaringer som kunne komme bygda til gode. Han var venstremannen som siden ble arbeiderpartimannen – og som gjennom sin gjerning, sine verv og sine skriverier vokste til arbeiderpartikjempen fra bygda som nøt stor respekt langt utover Konsmo sine grenser. I 1924 var han en av stifterne av Konsmo småbrukarlag – som ikke var noe annet enn et skalkeskjul for et arbeiderpartilag. Slike folk ble – på bygda på 20-tallet – gjerne uglesett som opprørere med sosialistiske tendenser. Det vakte stor bestyrtelse da «småbrukarlaget» første gang de stilte til valg kom inn med to representanter i heradsstyret. Tre år senere ble Konsmo småbrukarlag døpt om til Konsmo Arbeiderparti. Bergtor skulle stå i Arbeiderpartiet livet ut.
Bergtor var en mann som kunne stå i striden. Han var uredd, men også løsningsorientert. Da Schei-kommisjonen begynte arbeidet med kommunesammenslåingen på begynnelsen av 50-tallet var Bergtor den eneste av ordførerne i Agder som mente at sammenslåing var til det det beste for kommunene. Som han selv sa det i 1949: «Eg ser det slik at dei små herad vil vanskelig kunne følge med i lengda. Med større einingar blir det meir stabile tilhøve. Men skal bygdegrensene flyttes på, må ein slå samen de herad som ligg naturleg opp til kvarandre. Det må ikkje bli to eller tre herad i ulike dalføre» Da striden om plassering av ny aldersheim på Konsmo utviklet seg til en gordisk knute – hugg Bergtor av knuten i 1953 og tilbød vederlagsfritt deler av Tretterhagen på Konsmo til tomt for den nye aldersheimen – og pussig nok: Under forutsetning av at han fikk kjøpe en erstatningstomt til takst(!)
Bergtor var nok en mann som ergret seg mye. Men han var ikke redd for å utfordre det eller de som ergret ham. Bygdas trangsyn – og spesielt kristenfolkets trangsyn ergret ham grenseløst. Han engasjerte seg mye i de lokale bankers stundom nedrige behandling av småkårsfolk. Om den tidvis nedlatende holdningen til de tilreisende anleggsfolk som var på Konsmo i lange perioder under byggingen av den nye Sørlandsbanen. Han var opptatt av sosiale forhold og ulikhet – spesielt på bygda. Han ergret seg mye over det han mente var forskjellsbehandling av sentrale strøk og bygda. Som han sier i et intervju med Alf Georg Kjetså i 1959: «Det må også ei utjevning av de sosial og tekniske forhold på bondebygda. Det er ikkje bare å tenka på ein låge skatteprosent – når dalen og dei sentrale strøk he fenga alt som e å få. Ein låge skatteprosent må fyst komme på tale når hjammstellinga mellom høy og lav – mellom dei sentrale og dei usentrale bygder er utjevna så langt som det er mulig å koma«
Med arbeiderpartiavisen «Sørlandet» på kjøkkenbordet
Det var nok med den største entusiasme han satte seg på sin Tempo motorsykkel for å farte rundt til arbeiderpartilag og ungdomslag til møter og diskusjonskvelder. Han kunne være i Torridal ei helg. Kanskje Kvinesdal helga etter. Knaben, Mandal, Eiken, Tveitt, Åseral, Farsund. Overalt der det var et arbeiderpartilag var Bergtor der med sine foredrag – som han alltid serverte på sin «lune og koselige måte» som det står i Sørlandet etter et av hans foredrag. På disse foredragsturneene sine kunne han både finne motbør og treffe likesinnede. Hans vidsyn ble nok gjødslet av disse møtene. Og det kunne gå hardt for seg. Bygdeskribenten O.S.M skriver fra ett av disse møtene: » Bergtor Strisland heldt seg lenge i ro, men me kunne sjå korleis den gamle Adam reiv og sleit i honom. So reiste han seg, ba om ordet – og fekk det. B.S. er en kvass debattant. Når han fær lagt det gamle klassiske rævefjeset i den rette vinkel og augo vart som to smale strek – då er han ein farleg motmann. Han minner mykje om en russisk diplomat av Stalin-typen.«
Sønnen K.B. sier i intervju i Fædrelandsvennen 02 juni 1979 at «Far var nok mer radikal enn jeg har vært». Både i intervju med Alf Georg Kjetså og i intervjuer i Fedrelandsvennen understreker han at han ble mere radikal med årene. Han var likevel en praktiker med sans for løsninger – men også uredd og med et brennende hjerte. «Albert Håberg – leder for Audnedal Arbeiderparti – tegnet et vakkert bilde av Bergtor Strislands innsats i politikken og hans aldri sviktende tro på å bygge et bedre samfunn gjennom den ideologi som lå ham på hjertet.» for å sitere Fedrelandsvennens referat fra begravelsen i Juni 1967. En fullsatt kirke tok et verdig farvel med en av Konsmo største samfunnsbyggere gjennom alle tider.
Gunnhild med kanskje Konsmo aller første elektriske komfyr
Kilder
Lydopptak – Intervju med Alf Georg Kjetså – 1959
Konsmoboka av Tore Bergstøl
Fedrelandsvennens arkiver
Takk til Gunhild Øydne og Bertel Strisland for deres bidrag til denne korte historien om deres bestefar
Det er mandag og jeg skal på handletur. Jeg har sjekket tilbudsappen – «Mattilbud» og ser til min tilfredshet at Gudbrandsdalsost kan erverves for latterlige 49.90 på Joker. Spar har Ali frokostkaffe til 10 kr. Dette blir en alle tiders mandag. Men vent litt. Det er 175 gram pr. pakke – ikke 250 gram som vanlig. Her må det re-kalkuleres. Jeg må jo sammenligne med Kjeldsberg kaffe på Rema som jeg nå får 20% på via «Æ» – appen siden jeg har handlet mye kaffe på Rema i det siste. Den er på min topp 10 «Æ»-liste – trodde jeg. Men på vei til kassen med Kjeldsberg så jeg at den var ute av lista – siden Mary-Ann i mellomtiden hadde handlet noe annet på en annen Rema butikk. Så nå troner plutselig Parmesan Reggiano, Vanilje Yoghurt og Serano Grand Reserve på Remas «Æ»-app sin topp 10 liste. Det var da veldig til Serano-skinke. Skal vi ha folk?
Kiwi neste. Det synker litt i meg i det jeg går inn i butikken. Store plakater lyser mot meg at nå får du som Trumf-medlem 7% ekstra på frukt og grønt. Jeg er selvsagt Trumf-medlem, og prøvde å oppgradere til pluss-kunde i går kveld, men noe kom i veien så jeg ble aldri helt ferdig. Kjenner på ergrelsen over de tapte 7%’ene som nå har økt til 10% fordi Coop har økt i til 11% i det agurken og plastboksen med små tomater glir mot skanneren til mannen i kassa. Fornemmer en litt nedlatende tone fra kassen som lurer på om jeg er pluss-kunde som om han egentlig mener: «har du ikke orden på noen ting – som ikke engang sørger for prosenter på det som er sunt» .
Joker og Spar er dyrest, men de kan jaggu fleske til med de feteste tilbudene. Nå skal jeg hanke inn den store potten. 10 brunoster til 49.90! Oh yeah! Utenfor butikken: «Kun 5 pr kunde». Inne i butikken: «Dessverre tomt for brunost, vi får igjen i overimorgen». Det var da som f**n. Drittbutikk! Det er mandag i dag. Overimorgen er onsdag. Jeg venter heller til torsdag. Torsdager er det jo til og med 4% trumf-bonus.
Så går turen til OBS. Norvegia til 59.90. Det er faktisk et kjempetilbud. I tillegg til å spare ei god bunke med penger på å kjøpe 10 kilo Norvegia så vanker det medlemskapspoeng i tillegg. 2% av kjøpet er litt mitt. Med det samme jeg er der tar jeg med meg en tre-liter med maling også. Ekstra billig på OBS med maling. Det er bra. Skal betale med vanlig bankkort, men dekningen har forvitret på veien. Men det gjør ikke noe. Jeg har da et Trumf-Visa-kort som gir en halv prosent i alle butikker unntatt direkte konkurrenter til NorgesGruppen, som f.eks. OBS. Samma det – «litt mitt» – andelen får jeg jo likevel. Trekker Trumf-Visa-Kortet – men «litt-mitt»-andelen lar seg ikke kombinere med Coop-kortet, så da røk den. På vei hjem kjører jeg forbi Carlsen og Fritsøe Byggevare. «hmmm…var det ikke slik at jeg fikk tilbud der ved hjelp av medlemskortet i Sørlandets Boligbyggerlag». Og hva med kupongheftet som nabogutten solgte til inntekt for Turnforening – gjaldt ikke det og på Carlsen og Fritsøe? Det var da en kjempetabbe med det fordømte malerspannet som jeg sikket betalte minst 45 kr for mye for. Huseierforeningen – er ikke vi medlem der, tro? Sannelig ikke helt sikker – men var det ikke noe med at da fikk vi 40% på Flugger – maling – og den er da like god. Og har ikke jeg liggende et kuponghefte fra i fjor? Er det fremdeles gyldig? Åssen var det nå med det der Dominokortet? Nei, det gjald Rimi og har ikke virket siden 2001.
FLASH! Oppslukt i tanker om kort, mobilapper, tilbud og brustne forhåpninger om det store varpet smeller fotoboksen av beviset på 16 km over fartsgrensa. Hjemme igjen. Byen er i ferd med å falle til ro. Lysene slukkes og trafikken avtar. «Har Ola sovna?» «Ja, men han lurte på hvor du ble av».
Min far jobbet på anlegg. Han begynte å arbeide på anlegg like etter krigen. Det begynte med Sørlandsbanen. Men etter hvert som byggingen av Norge skjøt fart på 50-tallet var det utbygging av vannkraft han jobbet med. Demninger, tunneler, kraftstasjoner. Jeg har en identitet knyttet til fortellingene om disse anleggene. Det være seg Tokke i Telemark, Hallingdal, Røldal-Suldal, Otra, Sira-Kvina, Fyresdal, Ulla-Førre, Aurland. Lyse, Sjerka, Håverstad. Alle anleggene hadde sin signatur. Noen var gode anlegg. Noen var mindre gode. I ettertid har sannsynligvis alle disse anleggene vist seg å være eksepsjonelle – med en inntjening utover fatteevne – i forhold til det man så for seg den gangen disse ble bygget.
Pappa i hyggelig passiar med en Brøyt-fører
Den verdiskapningen og det grunnlaget for velferdsstaten som ble lagt i disse årene – tror jeg – i enda større grad enn oljen har vært med å definere hva det industrielle Norge er. Og ikke minst: Disse enorme maskinene langt inne i fjellene som dundrer og roterer tilnærmet evigvarende – vil fortsette med det – lenge etter at oljealderen toner ut for godt.
Verdikjeden var ikke så lang heller. Regn og smeltevann ble samlet i magasiner. Derfra ble vannet sluset inn i sjakter som til slutt endte opp i en turbin langt der nede – dypt inne i fjellet – for senere å manifesteres seg som energi distribuert ut til forbrukere, industri og offentlige anlegg.
Men noe har skjedd: Verdikjeden er strukket ut. Vi har fått et marked. Verdikjeden er blitt så lang og verdiene så enorme at det er gitt plass til en hel industri av kjøp og salg og meglere og forretningutviklere som alle har funnet seg lukrative innslagpunkter i denne kjeden. En av de aller flinkeste er Einar Ås fra Grimstad. Han har bygget opp store deler av sin formue kun ved å kjøpe og selge kraft på riktige tidspunkt. Han jobber sannsynligvis intenst mye og har stor kunnskap om det han holder på med. Og han har teft.
Ja, så var det «hvor skal disse steinene dumpes….»
Den lange verdikjeden har også gitt plass til Kulturhuset Kilden som hadde aldri sett dagens lys uten kraftmillionene. Veien fra kraftmillionene til Kilden var lang og kronglete vi sagnumsuste Cultiva. Men nå står nå huset der. Kanskje litt i overkant digert, men definitivt til gagn for alle som vil.
Det er noen tankekors ute og går her: Formuen til Einar Ås tilsvarer byggekostnadene til hele Kilden Kulturhus. Einar Ås tjener pr år godt over det som skal til for å drive hele Kilden Kulturhus inkludert KSO, Operaen og Agder Teater. Kilden har hele offentligheten på seg hele tiden. Einar Ås ønsker å beholde sin anonymitet – og han klarer det og får lov til det. Han holder på med sitt – og vil helst være i fred. Det forstår jeg. Men jeg mener faktisk at samfunnet har rett til å be han om en forklaring. En tekst som kan rettferdiggjøre at hans virksomhet er samfunnsgagnlig. At det han driver med er verdifullt også for andre enn Einar Ås. Dersom han ikke vil svare selv kan han få et kommunikasjonbyrå til å skrive svaret for ham. Det har han råd til.
Kockum dumpere og Caterpillar dozere bygger steinfyllingsdam i Sirdal
For min egen del lurer jeg på hvor høyt min far og hans arbeidskamerater hadde bannet om det hadde kommet dem for øre at en gang i en fjern fortid ville en enkel pokerspiller fra Grimstad vunnet like mye penger på å kjøpe og selge kraft som det kostet å bygge hele Valevatnsdammen i Øvre Sirdal. Den er kolossal. Jeg husker det. Jeg var der når det ble bygget. To tre hundre mann holdt på med denne i fire år. Og jeg husker godt at karene kunne banne.
Bildene i artikkelen er noen blinkskudd fra pappas liv på anlegg. Jeg tror de er tatt i Fyresdal, men er ikke helt sikker. De kan og være tatt i Sirdal.
Alt dette er dikt og forbanna løgn, men sitter likevel med en følelse av at det er på dette viset sportskommentatorer ordlegger seg når de har tatt for mye tran….
Lars Petter Hegrebakken i studio: «Så er det endelig offentlig. Dette har vært litt av en uke. Martin Ødegård skrev i dag under for Real Madrid – verdens største fotballklubb. Et eventyrlig år er nettopp avsluttet for fotballjuvelen. Og et nytt år starter like eventyrlig som det forrige sluttet. Vi har med oss Guro Sanderlien fra Gardermoen, Marius Grepslang i Madrid sentrum og Hanne Elise Grødvang utenfor Santiago Bernabèu Stadium – det enorme stadionet til Real Madrid – kanskje verdens rikeste fotballklubb. Vi setter først over til Guro på Gardermoen. Hva skjer på Gardermoen akkurat nå?»
Guro: «Jo, det skal jeg si deg Lars Petter. Martin dro sammen med sin agent og sin far for snart ti timer siden. De ble sluset ut en egen gate til et privatfly som sto like utenfor. Straks fotballyndlingen og hans følge hadde kommet inn i flyet taxet det utover rullebanen før det forsvant opp i den stjerneklare natthimmelen til et fotballeventyr som er de færreste forunt.«
Lars Petter: «Du har vært på Gardermoen i hele natt. Hva skjer videre nå, Guro?«
Guro: «Ja – Lars Petter. Når skal jeg først ha en stor kopp kaffi på Starbuck, og så lese litt aviser. Jeg regner med at samtlige aviser har fyldig og god dekning av denne begivenheten – kanskje den største i norsk idrett noensinne. Jeg blir her utover dagen og natten – og kanskje de nærmeste dagene til Martin kommer tilbake igjen. Tilbake til deg, Lars Petter.»
Lars Petter. «Tusen takk til deg, Guro. Så setter vi over til Madrid sentrum der Marius Greipslang er med oss direkte fra et torg i Madrid. Hva skjer i Madrid akkurat nå, Marius?»
Marius: «Jo det skal jeg si deg, Lars Petter. Her haster Madrids innbyggere forbi meg på vei til jobb. De virker glade og fornøyde. De tenker nok på hvordan deres klubb – Madrids største stolthet har fått signaturen til vår egen Martin Ødegård – kanskje verdens største fotballtalent. Vent litt…… Jeg spør en av dem som går forbi. «
Lars Petter: «Ja, gjør det. Dette har nok også vært en spesiell uke for den enkelte Madrider» Marius: «Hola. usted sabe que Martin Ødegård es? » Tilfeldig spanjol: «Nunca he oído hablar de Martin Ødegård«
Marius: «Jo da, Lars Petter, her formelig koker det.» Lars Petter: «he he, ja det forstår vi godt. Dette er en nyhet som har skapt store bølger i hele den fotball interesserte verden. Det er vanskelig å tenke seg noe større enn dette som har skjedd den siste uken. Det er et eventyr – et fotballeventyr for hele Norges fotball yndling – ja for hele Strømsgodset, Drammen og Norge. Vår egen Martin vil i årene som kommer briljere på det mektige og voldsomme Santiago Bernabèu Stadium. For å kunne føle stemningen fra denne enorme stadionet har vi med oss Hanne Elise Grødvang direkte utenfor stadion. Kan du fortelle oss hva du ser nå. Hvordan er stemningen der?»
Hanne Elise: «Lars Petter – Her står jeg utenfor Santiago Bernabèu Stadium – som er en del av det enorme idrettskomplekset som Real Madrid råder over. Et anlegg der juvelen Martin skal finslipes i årene som kommer. Foreløpig ser jeg ingenting. Det er fremdeles tidlig på morgenen. Jo…der kommer det en bil. Og der kommer det en til…….. jeg løper etter for å få et intervju….tilbake til deg, Lars Petter«
Lars Petter: «Og mens Hanne Elise er tett på hendelsene i og utenfor Santiago Bernabèu Stadium runder vi av her i studio med «Hooked on a feeling» av og med Björn Skifs. Denne sangen beskriver vel aller best hva vi alle sammen føler akkurat nå. Vi er tilbake med mer i den utvidede sportssendingen kl 12:00. Tusen takk, Guro på Gardermoen, Hanne Elise utenfor Santiago Bernabèu Stadium og Marius gatelangs i Madrid. Dette er en stor dag for norsk fotball. Kanskje den største noensinne. Det er en stor dag for norsk idrett. En stor dag for Norge. En stor dag for Martin Ødegård og hans far. En stor dag for fotballen. En stor dag for Drammen og Strømsgodset som har fostret dette fotballgeniet. Følg oss videre i sendingene utover dagen……«
Ooga-Chaka Ooga-Ooga Ooga-Chaka Ooga-Ooga Ooga-Chaka Ooga-Ooga Ooga-Chaka Ooga-Ooga Ooga-Chaka Ooga-Ooga I can’t stop this feeling Deep inside of me…..
Først valgte vi vekk hvitt. Så ble vi stående igjen med fem gulfarger, og så tok beslutningsvegringen oss. Nummer 1 (S1010 Y20R) fikk vi foreslått av Elsa Rønnevig . Veldig fin og rolig farge, men så oppdaget vi at huset på skrå over gata hadde samme farge.Kanskje vi skulle prøve den gamle fargen som var under plastkledningen. Nummer 2 (S2020 Y20R). Fin den og, men kanskje litt mye sort i? Det ble liksom ikke så fint som på det gamle postkortet. Hva med noe skikkelige gult da? Sola skinner alltid på Rundingen. Nummer 3 (S1020 Y10R) heter jo Sol til og med.. Eller hva med å ta helt av med enda mere farge oppi? Nummer 4 (S1030 Y10R). Trern var veldig fin, men kanskje vi skulle prøve den med litt mindre farge i røra? Nummer 5: S1015 Y10R. Og slik kunne vi fortsatt i det uendelige med prøvebokser til 114 kr pr stk. Bedre da og benytte seg av alle som passere forbi huset i løpet av dagen:-)
Og her er alle svarene vi fikk. Tusen takk til alle som tok seg bryet:
481XXXXX:Stemmer for fargevalg nummer 1: Hilsen bussemannnen.
903XXXXX: Helt klart nr. 3, det var en varm og fin farge J Hilsen Ingrid
994XXXXX: Er ikke helt sikker på hva dere er ute etter, men nummer 2 og 3 er de mest passende fargene. Nummer 2 er veldig nøytral på samme tid er den lus og glad. Nummer 3 er lys og glad og vekker mest oppsikt den er mindre anonym enn nummer 2, men ikke fullt så POP som nummer 4 og 5
971XXXXX: Vi stemmer for alternativ 1, hilsen silje og dan og odd
909XXXXX: Nr 5 er fin!
473XXXXX: 1!!! Den er finest
951XXXXX: ta nr 2. Den er mørkest, pen og tåler skitt og smuss best?
411XXXXX: Jeg stemmer på alt nr 5. Mvh Jostein S
903XXXXX: Nr. 5.
934XXXXX: jeg stemmer på nr 2, gul antikk J
934XXXXX: Jeg hadde uten tvil valgt alternativ 1!
480XXXXX: Helt klart allt. 1
918XXXXX: Jeg stemmer på nr 2
900XXXXX: Nummer 5 er fin, ha en videre fin aften. ~ The A-man
952XXXXX: Gå for valg nummer 2! Kanskje litt mørkere også?
482XXXXX: Forslag: Nr 1 (Sandbakke)
477XXXXX: Nr. 1 S1010 Y20R (sandbakke) Lykke til J
993XXXXX: Nummer 4, kronblad
974XXXXX: farge nr 1 !
952XXXXX: fantastisk løsning Stemmer på nr 3 J
498XXXXX: Hei! Synes fargene 1 og 2 er finest. De tre andre blir for gule etter min mening. Vennlig hilsen Mari
991XXXXX: 2 gul antikk
909XXXXX: Farge nr. 4
984XXXXX: Nr2) Gul antikk – S2020-y20r
476XXXXX: Nr 3 – gul antikk. Lyke til J
914XXXXX: Hei! Jeg stemmer for alternativ 4: S1030-Y10R. (Kronblad) Vanvittig artig initiativ, forresten!! J
986XXXXX: Heia. Morsomt J synes nr 1 er finest og mest nøytral sammen med blå dør og rødt tak men pga trafikkforurensning og stort tre så hadde jeg praktisk sett gårr for nummer 2: da slipper dere å vaske huset hvert år. J lykke til!!! Mvh Helene.
474XXXXX: Gul antikk. Den er mørkest. Husk mye trafikk og så blir nok mørkt af eksos ++ Lykke til
920XXXXX: Forslag 1. Geir! Han skal vinne
Senere i dag blir det trekning. Trekningen er ikke innmeldt lotteritilsynet. Men det vil bli bevitnet av en hærværende politijurist som holder til nabolaget.
Noen timer etter: Trekningen er gjort. Vinneren ble 900XXXXX. Han er googlet opp, søkt opp på gule sider og fått beskjed om å innfinner seg for å gjøre krav på steika og mosten. Han var ikke gamle karen, så det er mulig han trenger litt assistanse for å få steikt steika si.
Sofia Jupither, en svensk teaterinstruktør har tillatt seg å utbasunere hva hun virkelig mener om Torbjørn Egner. Tenkte kanskje kommentarer under komme passe – fritt etter Torbjørn Egner: .»Per Arnstein Åmot, Bjørn Egner, Tiril Valeur, Karen Kristine Blågestad, Ib Thomsen, Hadja Tajik, Sofia Jupither og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen var samlet for å bli enig om den nye lov nummer fire i skogen. Lov nummer fire skal være. «Torbjørn Egner er ikke skadelig for barn». Det er hele loven, sa Hadja Tajik, og så er det ikke mere. Mange klappet for den fine nye lov nummer fire – og Ib Thomsen sa. Du er klok og forstandig, Hadja Tajik, du kunne blitt noe stort, hvis du ikke hadde vært…….. og så sa han ikke mere. Han kom til å tenke på vennen sin, Herr Gjedde
Ja ja, skal vi stemme da, sa Bjørn. «Labben i været alle som stemmer for denne viktige lov nr 4», sa Bjørn. Bjørn telte. «en, to tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, fjorten og så kom han til Sofia. Bjørn myste med sitt milde blikk på Sofia. «vel vel – nå er det bare deg igjen Sofia» «Ja ja», sa Sofia, «så ta labben min også, men den loven er noe sludder, det vil jeg ha sagt.» «Loven er god den», sa Bjørn, «og dermed er den vedtatt av oss alle»
Rundt 1980 rasket jeg med meg et grunnfag i Sosiologi på Universitetet i Bergen. En av mine medstudenter var Jon Fosse. Jon Fosse gikk allerede da med en dikter i magen. Og jeg husker de litt nedlatende reaksjonene rundt fuktige bord på Wesselstuen stort sett befolket av umodne førsteårsstudenter – som f.eks meg.
Jon? forfatter? han??!! Særlig…….
Jon Fosse er i dag en av verdens mest etterspurte dramatikere. Og er allerede inne i nobelpris-spekulasjonene. Jeg leser Pondus og Fævennen på nett. Når jeg ikke gjør det så pendler jeg frem og tilbake til Grimstad. f.eks sammen med Johnny.
Og så over til poenget. I løpet av et år så blir det jo litt SMS-dramatikk. Jeg har forsåvidt ingen forventninger om at det skal settes opp på de store teater-scenene rundt i verden, men de som går inn i materien vil oppdage en konsistens repititiv struktur. Karakterene i stykke er ikke ekstraordinære mennesker med suverene egenskaper. Her handler det om grunnleggende ting i livet, som f.eks å komme seg fram og tilbake på jobb. Ikke ulikt Jon Fosse’s diktning.
Jon Fosse? Vil du bli venn med meg på facebook?
Så her kommer det……. hold på hatten!
J: Hei Vidar – er du med imorra. Johhny.
V: Må kjøres sjøl
J: OK
V: Må kjøre selv i morgen
J: Ok
V: Kjøter sjøl i mrg
J: OK
V: Skal ikke med i mrg
J: Ok
V: Kan du plukke meg opp i mrg?
J: Ok – jeg plukker deg opp. Johnny
V: Må kjøre selv i mrg
J: Ok
V: Henter deg til vanlig tid
J: Ok
V: Henter d meg i morgen?
J: Henter deg.Johnny.
V: Kan d plukke meg opp i mrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny
V: HAr dy tlf til lars morten
V: Kan du plukke meg opp i mrg
J: Jeg plukker deg opp
V: Henter deg til vanlig tid
J: Ok
J Ok
V: VI går hjem til vanlig tid. Ken er i tidsklemma
V: Plukker du meg opp i mrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: Lars martin kjører i mrh. Plukker deg opp.
J: Jeg må kjøre selv imorgen. Johnny.
V: Ok
J: Hei Vidar – skal jeg plukke deg opp imorgen? Johnny.
V: Nei
V: Må kjøre sjøl resten av uka
J: Ok
V: Kan du plukke meg opp i mrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny
V: 10 min over. Går det?
J: Ok
V: Plukker deg opp til vanlig tid i mrg.
J: Ok
V: Kan du kjøre i meg?
V: I mrg
J: Jeg kjører i deg imorgen til vanlig tid. JOhnny.
V: Ha ha
V: Henter deg
J: Ok
J: Jeg må kjøre selv imorgen og onsdag – skal jobbe lenge. Johnny.
V: Plukker deg opp i mrg?
J: Ok
V: Må kjøre sjøl i mrgJ
J: Ok
V: Kan du kjøre i mrg
J: Jeg skal ikke på jobb imorgen – drar til Konsmo i begravelsen til tante Liv. Johnny.
V: Ok. Den er grei
V: Plukker du meg opp i mrg
J: Jeg plukke deg opp i morgen. Johnny.
V: Må kjøre sjøl i mrg
J: Ok
V: Plukker deg opp i mrg
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: Nei, jeg plukker deg opp
V: Kan du kjøre i meg?
V: I mrg::-)
J: Jeg henter deg i morgen. Johnny.
V: Kan du kjøre i mrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: kan du plukke deg opp i meg?
J: Jeg plukke deg opp. Johnny.
V: Henter deg i mrg
J: Ok
V: Mary-Ann må ha bilen. Kan d plukke meg opp?
J: Jeg plukker deg opp Johnny.
V: Ikke med i mrg
J: Ok
V: Kan du plukke meg opp i mrg?V:
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: Henter deg i mrg. Ok? /v
J: Ok
V: Kan du plukke meg opp imrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: Plukker deg opp i mrg
J: Ok
V: Plukker deg opp i meg
J: Ok
J: Hei Vidar – jeg blik ikke med likevel – har blitt syk. Johnny.
V: Ok. Godt bedring
J: Hei Vidar – skal du på jobb imorra? Johnny.
V: Må kjøre sjøl
J: Ok
V: Kan d plukke meg opp i meg?
J: Plukker deg opp. Johnny.
V: Plukker deg opp i mrg
J: Ok
V: Forsndring i planem. Kan d pøulke meg opp?
J: Jeg plukker deg opp
V:Plukker deg opp i mrg
J: Ok
J: Jeg må kjøre selv imorgen. Johnnny.
V: Ok
V: Kan du plukke meg opp i mrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: Plukke du meg opp i mrg?
J: Jeg plukker deg opp. Johnny.
V: 5 min
J: Ok
V: Skal ikke med i mrg.
J: Ok
V: Plukker deg opp. Klar over at vi drar hjem 15:45
Stod først på trykk i Lindesnes avis og så i årsheftet til Audnedal historielag
Fotograf: Torbjørn Tryland. Utlånt av Lindesnes Bygdemuseum
Ungdomshuset på Konsmo er revet. Jeg fikk et varsel om den forestående hendelsen da en pratsom kar med trønderdialekt fra kontoret til Noregs Ungdomslag ringte meg i sommer. ”Var du formann i Konsmo ungdomslag i 1978-79?”, spurte han. Jeg svarte bekreftende. ”Har du noen papirer liggende vedrørende eiendomsoverdragelse for tomta til ungdomshuset sånn omtrent i den tida?” fortsatte han. Jeg stod på Den himmelske freds plass i Bejing og bekymret meg mer for mobilregningen enn for detaljene i disputten mellom Audnedal Kommune og Noregs Ungdomslaget om hvem som skulle betale for rivingen av ungdomshuset. Jeg kunne selvsagt ikke hjelpe Noregs Ungdomslag med verken saksopplysninger eller skjøte, og under det store portrettet av formann Mao begynte minnene å strømme på.
På ungdomshuset var jeg full for første gang. 15 år gammel. Fikk Koskenkorva av noen fra Eiken som Svein Helge kjente. Lot det stå til og svelget det ned med julebrus. Et par korker sprit var det som skulle til for å skjenke en lang tynn ting som meg litt lealaus. Der klinte jeg for første gang – litt nede i veien, bak huset eller kanskje det var inne i skogholtet? Danset kanskje først til Sherrox m/Mona Håverstad, Stratos fra Vigeland, Mike Moens Band som kom helt fra Kristiansand eller Infinity fra Søgne? Husker i alle fall den kilne sødmen da hender fant hverandre etter endt dans og spenningen etter spørsmålet: «skal vi ta en til?» To danser på rappen og hender som fant hverandre kunne bety klining etterpå. Lørdagsfestene på ungdomshusene i Indre Agder var en staffettpinne som vandret mellom ungdomshusene i Eiken, Byremo, Bjelland, Laudal, Holum, Kvås, Vanse (det var langt), Mandal (der var det litt farlig), Konsmo og noen steder til. Konsmo og Laudal var mine favoritter. På lørdager var ungdomshuset køer av biler langs veikanten, skråling utenfor festlokalet, slåsskamp på tørre never. Angst for om noen av de tøffe kroppsbyggergutta fra Mandal skulle dukke opp. Rørslige karer i døra som resolutt tok seg av bråkmakere. Varmen, gardinene i kjelleren som blafret av lufttrykket når mange danset samtidig i storsalen. Flekker av fersk oppkast på vei ned trappa og inn mot toalettet.
Vaskesjauen etter de store lørdagsfestene var omfattende. 250 mennesker som tråkket inn og ut på sølete sko på en seng av oppkast og matrester iblandet glasskår her og der etterlot seg mange spor. Men huset kunne transformeres fra et sodoma lørdagskvelden til en respektabel arena for folkeviseleik og turdans med servering av rundstykker og brus søndag kveld. Ungdomsmøter kalte vi disse søndagskveldene. Her praktiserte vi firetur, åttetur, seksmannsreel, vals, gammel reinlender, polka og masurka og alskens folkeviseleiker. «Eg rodde meg ut på seie grunnen….». Søndagene på ungdomshuset gjorde at jeg lærte meg å spille trekkspill, selv om platesamlingen min i kjellerstua stort sett besto av Pink Floyd, Deep Purple og slike nymotens ting. Etter et år med intens øving spilte jeg på gammeldanskurs, og jeg husker enda første gangen jeg ble spurt om å spille på ungdomsmøtet. Jeg fikk til og med penger for å lire av meg «Livet i Finnskogarna» og andre gammeldansklassikere. Det var alltid allsang på ungdomsmøtene. Og Odd Arnes malmfulle røst ledet oss myndig gjennom samtlige vers på «Hodli hatti ti og hodli hatti hei».
Ungdomshuset var der jeg hørte Bjøro Håland for første gang. Han opptrådte på idrettslagsbaseren. Og folk snakket om at dersom han ville, så kunne han nok gjøre det stort som sanger en gang. Kanskje han kunne være den nye Jim Reeves? På en av basarene vant jeg en fruktbolle og seks glass i brunt glass. Jeg var 10 år den gangen og var bare sånn passe fornøyd med gevinsten. De brune glassene endte sine liv på et nachspiel i en sliten studenthybelen i Bergen ti år etter.
Og alle sketsjene på ungdomshuset… Jeg husker katalogene bak scenene med sketsjer som vi brukte på gamlefester, 17-mai tilstelninger og andre arrangementer. Sketsjer som gikk omtrent som følger. «To menn sitter på hver sin krakk, beveger seg litt fra den ene rumpeball til den andre. Etter en stund sier den ene. ”Du Lars, hvilken gang synes du er best?” Etter en lang pause sier den andre: ”Den om høsten». Det var alltid noen som lo av dette.
Og så var det gamlefestene på Ungdomshuset. Da var det vals, reinlender, polka, fuskeswing, fusketango og fuskefoxtrot. På gamlefestene var de over seksti spesielt invitert. Festmat var komper og kleskoden var slips og jakke. Kjell Egil (25) skrudde på sjarmen og bød opp Ruth (58) til dans. Hun lot seg aldri to ganger. Haugland fra Bjelland spilte på trekkspill, eller kanskje var det en fra byen som hadde med seg gitarist. Olemann og Jan fra Vigeland spilte også på gamlefestene. Ingen kunne spilte «Rosa på Ball» bedre. Dugelig dansemusikk var det uansett. Var det kaldt fyrte ble Bjørn, den store vedovnen i storsalen, fyrt opp. På gamlefesten var vi på fest sammen med våre foreldre. En gang hadde mamma ansvaret for kompegryta. Komper til 120 er et stort ansvar.
Norsk Bygdekino var også innom Ungdomshuset. Da satt Ola hos Torkel i døra og tok billetter. Bud Spencer og Terence Hill var de største heltene. Jeg husker enda Ben Hur fra første benkerad levert av et skranglete 16 mm Bauer og høytaleren, en skrapende liten kasse plassert under lerretet. Her så jeg «Piknic Med Døden» for første gang. Men det var på en lørdag kveld og vi skulle til Kvås på fest senere på kvelden, så vi fulgte ikke så godt med. Og «Klute» med Jane Fonda og Donald Sutherland gjorde at jeg for første gang fikk en vag ide hva en god film er. Dugnadene, bordtennisbordet i kjelleren, praten inne på kjøkkenet…. Ungdomshuset på Konsmo, for et hus du var. Du er en tåre verd. Lyckliga gatan, du finns inte mer…
Så har jeg også syklet Kristiansand – Hovden. På våren er veiene rundt i Indre Agder relativt overbefolket av middelaldrende menn i ettersittende replika sykkeltrøyer. Jeg er en av dem – åpenbart en slags klisje. Men det er moro, spesielt å sykle sammen med noen. Dessuten har jeg kjøpt den gamle sykkelen til Kåre Kristoffersen. Han er nå over seksti og er pinadø blitt verdensmester. Det forplikter.
27. mai syklet vi. Det gikk greit. Havnet i den nederste tidelen av resultatlista, men jeg kom meg fram. Spiste stort sett hele tiden på vei opp. Da jeg kom frem, ramlet jeg ned på sofaen på hytta til Gard – gumlet i meg to paier og en 200 grams crispo, en banan og to frokostyoughurter. Var like forbanne sulten – tuslet ned på Statoil og heiv inpå 3 polser. Gikk opp igjen og sovnet. Det var en fin tur.
19:00 : Sveindal Bedehus : Bibeltime med Terje Fossdal. Kveldsmat
19:30 : Konsmo Bedehus : Møte N.M.S.. Tale av A.K. Grytnes Anna Eikeland synger
19:30 : Byremo Bedehus : Møte ved Age Solsvik. Snag Ranghild og Viggo
Fredag 15 april
17:00 : Zion : Samling ved Sarah (for 4. – 7. klasse)
17:30 : Eben Eser : Junior
17:30 : Konsmo Bedehus : Sangøvelse
18:30 : Byremo Bedehus : Møte ved Åge Solsvik. Sang Ingeborg Anne. Kollekt
18:30 : Zion : Fredagstreff. Vi drar til Vigmostadhytta
19:00 : Grindheim Ungdomshus : Barnediskotek fra 1. til og med 8. klasse
19:30 : Konsmo Bedehus : Basar. Andakt av A.K. Grytnes N.M.S
Lørdag 16. april
11:00 : Zion : Lørdagsklubben
12:00 : Konsmo Bedehus : Koret synger i Holum Treffpunkt
19:30 : Konsmo Bedehus : Misjonskveld N.M.S. A.K Grytnes taler. Sang ved Ragnhild og Viggo Hærås
19:30 : Byremo Bedehus : Møte med Åge Solsvik. Sang : Berit og Agnar. Gryterett. Kaffe og kaker
Søndag 17. april
10:30 : Konsmo Bedehus : Søndagsskole
10:30 : Byremo Bedehus : Søndagsskole
11:00 : Byremo Bedehus : Møte med Åge Solsvik. Sang Rom musikkkor. Kollekt
11:00 : Konsmo Bedehus : Møte ved A.K. Grytnes. Sang og musikk. Norveig og Kjersti
11:00 : Eben Eser : Møte. Finn Vidar Tveter taler og synger
11:00 : Zion : Aril Lund taler. Byggeoffer
19:00 : Grindheim Kyrkje : Gudstjeneste. Konfirmantene
Dette innebærer bla. a 30 møter i uka gir et snittbesøk på 43.3 dersom vi forutsetter at samtlige innbyggere i Audnedal går på et møte i uka. Audnedal kommune har 1300 innbyggere. Kristiansand har nettopp passert 70000. Hadde møtefrekvensen i Kristiansand tilsvart møtefrekvensen i Audnedal ville man i Kristiansand hatt 1615 kristne møter i løpet av en uke. I løpet av et år vil det arrangeres 1560 kristne møter i Audnedal. Forutsatt 20 deltagere pr møte og at hver person drikker to kopper kaffe vil det gå med 62400 kopperkaffe i løpet av kirkeåret. Forutsatt at hvert møte varer en og en halv time vil det totale antall gudsordenheter (1) være 46800, hvilket betyr at gjenomsnittsinnbyggeren i Audnedal kommune vil være eksponert for 36 timer konsentrert gudsord pr. år.
(1) En gudsordsenhet er den tiden en person eksponeres for gudsord. 40 personer til stede på et tre timers møte vil gi 120 gudsordsenheter. Man eksponeres for gudsord gjennom tale, sang, andakt og vitnesbyrd. Korøvelse og tid som medgår til kaffe og wienerbrød holdes utenom
